Fra innsiden av brannen – del 3

MENINGER: Før jeg forteller om min opplevelse av de første timene, er det én ting jeg kjenner særlig behov for å formidle. Takknemlighet. Takknemlighet overfor alle som bidro. Overfor lokalbefolkningen som stilte opp uten å bli spurt. Overfor mannskaper som presset seg langt forbi det som kunne forventes. Overfor brann-Norge, nødetater og samvirkeaktører som kom fra alle kanter og jobbet som ett lag. Tusen takk!

Min rolle var å være lederstøtte (Delta 02) for innsatsleder, Inge Wergeland (Delta 01). Allerede på vei mot skadestedet var det tydelig at vi sto overfor en krevende innsats. En rekkehusbrann krever store ressurser i seg selv, men ingen av oss kunne da vite hvor raskt situasjonen kom til å utvikle seg, eller hvor stort omfang den etter hvert skulle få.

Jeg parkerte et stykke unna skadestedet. Flere ressurser var allerede på vei, og enda flere ville ankomme de neste timene. Idet jeg begynte å løpe opp mot ILKO (samlingspunkt for innsatsledelsen), ringte innsatsleder. Han fortalte hvor ILKO var etablert.

Det var noe i stemmen som gjorde at jeg skjønte at dette hastet. Ikke fordi noen sa det direkte. Men fordi situasjonen allerede var i ferd med å vokse seg større enn det man normalt håndterer.  På vei opp møtte jeg Kjetil Wetterstad Jensen. Han hadde en klar beskjed: «Du MÅ hjelpe oss med vanntilførselen».

Noen ganger er det ikke rom for å tenke lenge. Jeg kastet fra meg hjelmen og skrivemappen og løp tilbake. En tankbil kom samtidig inn i området. Jeg fikk kontakt med noen sivile som sto i nærheten og spurte om de kunne hjelpe til med å legge ut slanger. De svarte ja med én gang. Det høres kanskje ut som en liten detalj, men den har blitt værende hos meg. Midt i en situasjon hvor folk risikerte å miste hjemmene sine, var det mennesker som instinktivt ønsket å hjelpe.

Da vanntilførselen var etablert, fortsatte jeg opp til ILKO. Inge og jeg rakk knapt å snakke sammen før vi gikk rett inn i arbeidet. Jeg begynte å bygge oversikt over ressursene som kom inn, hvilke oppgaver som måtte løses og hvor vi hadde størst behov.

Men ganske raskt innså jeg at vi hele tiden lå litt bak hendelsen. For hver struktur vi forsøkte å etablere, hadde situasjonen allerede endret seg. Brannen spredte seg med en hastighet som gjorde inntrykk. Det som startet som en alvorlig rekkehusbrann, utviklet seg til flere bygninger i brann samtidig som skogen tok fyr.

Kart, ressursoversikter og planer var fortsatt viktige, det å tenke neste skritt/være i forkant, men den viktigste oppgaven ble hele tiden å forstå hva som skjedde akkurat nå. Situasjonsbildet var som et bevegelig mål. Jeg husker følelsen av å hele tiden forsøke å komme ett steg foran, samtidig som hendelsen fortsatte å vokse.

Etter hvert begynte ressurser å strømme inn fra flere steder. Brannmannskaper, mannskaper fra Sivilforsvaret, Røde Kors, kjøretøy, skogbrannhelikoptre og spesialressurser. Når kommunikasjonen ikke fungerte optimalt med enkelte enheter, ble løsningen ofte den enkleste. Jeg løp.

Da Asker og Bærum brann og redning kom fram med mannskapsbil og tankbil, løp jeg dem i møte, fikk kontakt med utrykningsleder og ledet dem inn til ILKO. I en så dynamisk hendelse handlet mye om å redusere forsinkelser og få ressursene operative så raskt som mulig.

Samtidig fortsatte brannen å utvikle seg. Oppgavene sto i kø. Prioriteringer måtte tas fort. Nye beslutninger måtte tas før de forrige var ferdig gjennomført.  Likevel er det ikke høyt tempo og arbeidspress jeg husker best.

Det jeg husker er hvordan lederteamet fungerte. Midt i en hendelse som vokste raskere enn vi klarte å bygge struktur, opplevde jeg en bemerkelsesverdig ro. Vi lyttet til hverandre. Beslutninger ble tatt. Ingen kastet bort tid på det som ikke var viktig.  Det var ikke fordi situasjonen var under kontroll. Det var fordi alle jobbet målrettet med å få kontroll. Det er en viktig forskjell.

En sentral oppgave for meg ble koordineringen av skogbrannhelikoptrene. Jeg hadde direkte samband med ett av dem, samtidig som jeg var i løpende kontakt med Gjermund Christiansen, som ledet innsatsen i øvre del av området.

Etter hvert fikk vi også etablert en løsning hvor et befal fra Kongsberg brann og redning ble med opp i helikopteret. Plutselig kunne vi se hendelsen både fra bakken og fra lufta. Det ga oss en helt annen forståelse.

Vi fikk vite hvilke bygninger som var mest utsatt, hvor flammene beveget seg og hvor et nytt vanndropp ville ha størst effekt. Jeg opplevde at samspillet mellom ressursene på bakken og i lufta fungerte utrolig godt. I en hendelse som hele tiden var i bevegelse, ga det oss muligheten til å ta bedre beslutninger.

Utover kvelden ble det tydelig hvor krevende innsatsen var for alle involverte. Tempoet var høyt, avstandene store og oppgavene mange. Flere ganger løp jeg mellom sektorene for å formidle informasjon når samband ikke strakk til. Først langt ut i innsatsen ble jeg oppmerksom på hvor lenge vi hadde stått i dette uten egentlig å stoppe opp.

Men slik var det for mange den dagen. Fokus var hele tiden på oppdraget og på å holde innsatsen i gang. Men de sterkeste minnene handler ikke om ledelse, samband eller helikoptre. De handler om mennesker.

På et tidspunkt kom det melding om at en brannmann lå nede. Jeg husker hvordan tankene umiddelbart gikk til det verste mens jeg løp mot stedet. Alt annet forsvinner i slike øyeblikk. Heldigvis viste det seg å være kramper i beinet og total utmattelse, og vedkommende var allerede ivaretatt av ambulansepersonell. Lettelsen som fulgte var enorm.

Jeg husker også historien om mannen som ble hentet ut fra den nederste rekka av boligene. Da var det allerede kraftig brann på utsiden av boligen, og bilen var tom for vann. Ved hjelp av et pulverapparat klarte en av brannkonstablene våre å slå ned flammene nok til å komme seg inn og få beboeren ut.

Senere kom to unge gutter gående mot innsatsområdet. De hadde hver sin handlevogn fra Kiwi, fylt med mat og drikke til mannskapene. Ingen hadde bedt dem om det. De bare gjorde det.

Et annet bilde som har blitt værende hos meg, er familien jeg møtte på vei tilbake mot ILKO. To små barn. Foreldre med plastposer fylt med det de hadde rukket å redde ut. En familie på vei bort fra hjemmet sitt. Da stoppet tiden litt opp. Mens vi hadde jobbet med ressursoversikter, samband og prioriteringer, sto konsekvensene av brannen plutselig rett foran meg.

Møtet med familien gjorde inntrykk. Ikke fordi det fortalte meg noe jeg ikke allerede visste, men fordi det gjorde det vi hadde jobbet for gjennom hele ettermiddagen og kvelden så konkret. På få timer hadde livet deres blitt endret.

Når jeg ser tilbake på denne hendelsen, tenker jeg ikke først på flammene. Jeg tenker på samspillet. På hvordan mennesker stilte opp for hverandre. På ledere som tok ansvar. På mannskaper som aldri ga seg. På lokalsamfunnet som hjalp til.

Denne dagen viste hvor mye vi kan få til når situasjonen er som mest krevende og alle drar i samme retning. Til tross for enorme materielle tap, gikk ingen menneskeliv tapt. Det er det viktigste av alt.

Av
Tony Ugstad
Lederstøtte, drammensregionens brannvesen

LES OGSÅ:

På innsiden av brannen – del 2

Brigadesjefen: Fra innsiden av brannen