Brigadesjefen: Fra innsiden av brannen

MENINGER: Brannen på Stenseth har satt varige og dype spor. For et helt lokalsamfunn. For familiene som mistet hjemmene sine. For dem som har mistet alt de eide.

Det som står igjen, er et nedbrent område som det er vanskelig å forstå omfanget av før man står midt i det. Det vil ta tid før området igjen fylles med lyden av barn som leker, naboer som møtes og familier som skaper nye minner.

Brannen har også satt spor hos mannskapene og alle som deltok i innsatsen. Gjennom tre ulike historier ønsker vi å fortelle hvordan de første timene opplevdes fra innsiden. Historier om beslutninger, innsats og mennesker som sto midt i en hendelse ingen kunne forestille seg omfanget av.

Den første historien er Kjetils. Brigadesjefen som kom til stedet med den første mannskapsbilen fra Drammen. Alarmen går samtidig til mannskapene på brannstasjonene i Mjøndalen og Drammen.

Meldingen fra 110-sentralen er kort, men alvorlig: «Brann i rekkehus, Jupiterveien. Det skal være god fyr, stor spredningsfare og det er ikke kontroll på beboere.» Allerede mens vi er på vei ut av stasjonen, kommer nye meldinger. Brannen utvikler seg raskt. Ingen vet sikkert om alle har kommet seg ut.

Da vi kjører over Øvre Sund bru, omtrent 12 kilometer fra brannstedet, ser vi røyken. Den er synlig allerede fra Drammen sentrum. Mørk og massiv. Det blir umiddelbart klart for oss at dette ikke er en vanlig boligbrann.

Boligfeltet på Stenseth kjenner vi godt. Eldre rekkehusbebyggelse ligger tett i tett. Gatene er smale. Terrenget er bratt. Kombinasjonen av meldingene vi får over samband, røyken vi ser i det fjerne og kunnskapen vi har om området gjør at jeg allerede da ber om full innkalling. Alle tilgjengelige mannskaper varsles. Også de som har ferie.

På vei opp Rosenkrantzgata blir røyksøylen større for hvert minutt. Over samband hører vi at brannbilen fra Mjøndalen nærmer seg først. Utrykningslederen melder om utfordringer med å komme frem. Sivile biler er på vei ut av området, og det er vanskelig å passere.

Kort tid etter kommer meldingen: De er fremme. De har kjørt så langt inn de kommer, og starter umiddelbart arbeidet med å skjerme bygningene rundt. Jeg ser plasseringen deres på det digitale kartet og bestemmer meg for å forsøke å komme inn fra motsatt side, ovenfor rekkehuset som brenner. For å komme dit må vi kjøre ned Jupiterveien, rundt bebyggelsen og opp på baksiden. Underveis ser vi flammene. Røyken driver opp mot rekkehusene ovenfor.

Men det er først når vi kommer inn i den nederste delen av Jupiterveien at vi virkelig forstår hva vi står overfor. Synet som møter oss er brutalt. Hele rekken der brannen startet, er fullstendig overtent. Flammene står gjennom tak og vegger. Samtidig har brannen allerede fått godt tak i rekken nedenfor.

Veien videre er blokkert av ild. Vi kan ikke kjøre lenger. Dette er den eneste veien inn. Og det er den eneste veien ut. Dersom brannen fortsetter å utvikle seg som den gjør nå, risikerer vi å bli fanget inne uten mulighet til å evakuere våre egne mannskaper.

Vi stopper bilen. Herfra må innsatsen starte. Mens mannskapene gjør klart utstyret, går jeg frem for å skaffe oversikt. Strålevarmen er voldsom. Jeg går så langt frem som det er mulig å komme. Det blir raskt tydelig at rekken der brannen startet, ikke kan reddes. Samtidig ser jeg at flammene har spredd seg til rekken nedenfor, og at det brenner i gavlveggen på bygningen vest for den overtente rekken. Målet må derfor være å redde det som fortsatt kan reddes.

Den fremste bilen settes inn mot gavlen for å stoppe videre spredning. Neste bil fra Drammen blir satt inn mot rekken nedenfor. Jeg møter lederen for denne bilen og gir ham ansvaret for innsatsen i den nederste delen av feltet før jeg selv beveger meg oppover for å møte mannskapene fra Mjøndalen.

Samtidig får to brannkonstabler i oppgave å sikre vannforsyning. Mjøndalsbilen skal prioriteres først, deretter den fremste bilen fra Drammen. På vei oppover ser jeg at situasjonen forverres nærmest fra minutt til minutt. Brannen sprer seg raskt. Røyken presses oppover boligfeltet. Det blåser kraftig. Vindretningen er så ugunstig som den kunne vært. Jeg ber derfor om støtte fra Kongsberg brannvesen med mannskapsbil og tankbil, samtidig som innkallingsmannskapene er på vei.

Mannskapene fra Mjøndalen arbeider allerede på spreng. De forsøker å skjerme husene foran brannen og hindre videre spredning. Jeg rekker så vidt å fortelle at vannforsyningen er på vei før situasjonen endrer seg dramatisk.

Til tross for skjermingen sprer brannen seg så raskt at røykdykkerne må trekke seg tilbake. De må etterlate slangene sine. Flammene kommer fra begge sider. Brannen er i ferd med å ta dem igjen. De kommer seg ut. Brannbilen må rygges langt inn i en blindgate for å unngå å bli tatt av flammene.

Røyken gjør det nærmest umulig å forstå omfanget. For å få oversikt klatrer jeg opp på taket av Mjøndalsbilen. Da jeg ser utover boligfeltet, endrer situasjonen seg umiddelbart i hodet mitt. Vinden løfter brennende fragmenter fra bygningene og sender dem langt av gårde. De lander i vegetasjon. Bygninger langt foran brannfronten begynner å brenne. Vi har ikke lenger mulighet til å stoppe brannen. Vi må komme foran den.

Flere politifolk har kommet til stedet. Jeg går rett bort til dem. Budskapet er tydelig: «Denne klarer vi ikke å ta igjen. Her kommer det til å gå flere bygninger. Vi må gjøre det vi kan for at de byggene som kommer til å brenne, brenner uten mennesker inne.» Fra dette øyeblikket blir alt underordnet én ting: Å redde liv.

Brannmannskaper, politi og ambulansepersonell haster fra hus til hus. Sivile bidrar på en uvurderlig måte. Dører brytes opp. Leiligheter avsøkes. Beboere varsles. Mennesker evakueres. Samtidig kan vi ikke slippe taket i brannen bak oss. Vi har egne mannskaper og kjøretøy som må beskyttes. Der vi kan begrense spredningen, gjør vi det.

Alle tilgjengelige ressurser som kan frigjøres, sendes foran brannen. Men vi må prioritere det som aldri kan erstattes. Menneskeliv. Parallelt arbeider flere av mannskapene med å etablere vannforsyning. Ganske tidlig får jeg beskjed om at de første brannkummene enten ikke fungerer eller leverer langt mindre vann enn vi trenger. Det skaper utfordringer for innsatsen i den nederste delen av feltet. Jeg ber derfor 110-sentralen sende alt de kan få tak i av tankbiler.

Det er samtidig viktig for meg å understreke én ting: Min vurdering den gangen, og fortsatt i dag, er at dette ikke var årsaken til den voldsomme spredningen oppover i boligfeltet. Brannen hadde allerede utviklet seg så langt at mer vann fra den første kummen ikke ville vært nok til å stanse den. På dette tidspunktet handlet alt om å redde mennesker.

Brannen spredte seg heller ikke bare fra hus til hus. Brennende bygningsdeler ble revet løs av vinden og ført langt foran brannfronten. Der tente de nye branner. Høyere oppe i feltet. Mellom husene. I vegetasjonen. Til og med i skogkanten helt øverst i området. I ettertid ble avstanden målt til rundt 330 meter i luftlinje fra stedet hvor brannen startet. Der oppe oppsto flere terrengbranner med fare for spredning mot den øverste bebyggelsen.

På svært kort tid hadde hendelsen utviklet seg fra en rekkehusbrann til noe helt annet. Flere rekker sto i brann. Terrengbranner oppsto samtidig flere steder. Et stort boligfelt måtte evakueres. Hundrevis av mennesker ble berørt. Og stadig flere ressurser strømmet til.

Mannskapene fra deltidsstasjonen i Hokksund kom frem. Deretter kom mannskapsbil og tankbil fra Kongsberg. Innkalte mannskaper fra Drammen ankom med nye biler. Hokksund og Kongsberg ble sendt direkte opp til mannskapene fra Mjøndalen. Mannskapene fra Drammen ble sendt mot toppen av boligfeltet. Brannen fortsatte å bevege seg fremover. Men nå sto stadig flere klare til å kjempe for hvert eneste hus og hvert eneste område.

Når man ser bilder og videoer fra en hendelse som dette, er det naturlig å stille spørsmål. Hvorfor ble ikke akkurat det huset prioritert? Hvorfor sto en brannbil der og ikke et annet sted? Hvorfor ble mannskaper sendt til ett område når det samtidig brant et annet sted? Det er relevante spørsmål, og jeg har stor forståelse for at de blir stilt.

Men beslutningene ble ikke tatt i ettertid. De ble tatt mens brannen utviklet seg foran oss, og mens situasjonen enkelte steder endret seg fra minutt til minutt. I den første fasen ble det raskt tydelig for meg at brannen spredte seg raskere enn vi klarte å bygge opp ressurser for å stanse den. Da måtte vi prioritere.

Vi kunne forsøke å forsvare bygninger som allerede var kraftig truet, eller vi kunne bruke tilgjengelige mannskaper på å komme foran brannen og sørge for at mennesker kom seg ut. For oss var det ikke egentlig et valg. Menneskeliv måtte komme først. Det betydde at vi måtte akseptere at bygninger ville gå tapt. Det er en brutal erkjennelse, fordi det vi omtaler som bygninger er menneskers hjem, eiendeler, minner og trygghet. Men der og da var målet at dersom et hus først skulle gå tapt, skulle vi gjøre alt som sto i vår makt for å sørge for at det ikke var mennesker igjen inne.

Samtidig jobbet mannskapene kontinuerlig med å begrense brannen der det var mulig. Noen begrensningslinjer klarte vi å holde. Andre måtte vi gi opp etter hvert som situasjonen endret seg.  Det var ikke én enkelt innsats eller én enkelt ressurs som til slutt fikk kontroll på brannen.

Det var summen av mange parallelle innsatser, utført over et stort område, samtidig som situasjonen hele tiden tvang oss til å gjøre nye vurderinger og nye prioriteringer. For oss som sto midt i de første timene, handlet det hele tiden om det samme: Å være ett skritt foran brannen lenge nok til å få folk i sikkerhet.

Av
Kjetil Wetterstad Jensen
Brigadesjef