Hvor stopper skolen?

MENINGER: PISA-tallene er rett og slett dyster lesing: Norske 15-åringers leseferdigheter stuper og vi ligger nå under OECD-snittet, en tredjedel av unge menn regnes som funksjonelle analfabeter. Reaksjonsmønsteret fra politikere, KS og skoleeiere er dessverre like forutsigbart som det er slitsomt: Nå skal det satses, måles og rulles ut nye strategier. Selvfølgelig må krisen tas på alvor. Ungene våre må bli bedre til å lese. Men før vi nok en gang legger ansvaret over på lærernes skuldre, må vi våge å stille spørsmålet ingen politiske handlingsplaner tør svare på:

Hva er det læreren skal slutte å gjøre for å få tid til dette?

Problemet i klasserommene, enten det er i Drammen eller resten av landet, er ikke at lærerne mangler pedagogisk kompetanse, vilje eller faglig engasjement. Problemet er at skolens samfunnsoppdrag har blitt utvidet langt utover det som er realistisk å forvente av skolen alene, samtidig som opplæringen i altfor mange tilfeller stopper i samme sekund som elevene går ut skoleporten. Skal vi snu trenden, må vi snu på rollene. Skolen må kunne forvente at opplæringen fortsetter hjemme, og at storsamfunnet faktisk tar sin del av ansvaret. Foreldre, besteforeldre, tanter, onkler og naboer må oppdra, lese sammen med barna og la dem bade i språk. Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn, skolen kan ikke være hele landsbyen alene.

Selvsagt kan ikke skolen basere seg på at alle elever har foreldre som kan hjelpe dem med lesing hjemme. Nettopp derfor trenger vi en sterk fellesskole. Men en sterk skole kan heller ikke alene kompensere for at lesing har fått en stadig mindre plass i hjem og samfunn. I dag forventes det at lærere er psykologer, miljøterapeuter, farmasøyter, IT-ansvarlige, familiemeklere, byråkrater og renholdere. Hver gang samfunnet oppdager en ny krise, enten det handler om skjermavhengighet, psykisk uhelse eller manglende folkeskikk, lempes oppgaven inn over terskelen til klasserommet. Men ikke en eneste oppgave fjernes fra timeplanen, læreren skal bare fikse dette i tillegg til alt annet.

God leseopplæring krever ro. Ro i klasserommet, ro til planlegging og ro til etterarbeid. God leseopplæring krever sammenhengende tid. Det lar seg ikke kombinere med en skolehverdag stykket opp av endeløse kartlegginger, skjemaer som fylles ut mest for å sikre kommunen juridisk ryggdekning, og digitale læringsplattformer som hindrer dybdelesing og fordypning.

Skal vi redde leseopplæringen, trenger vi et reelt lag rundt elevene. Når læreren står alene med ansvaret for uro, utenforskap og oppfølging av sårbare elever som egentlig trenger helt annen fagkompetanse, forsvinner roen til å åpne en bok og fordype seg i en tekst. Undervisningen kommer fort i andre rekke når læreren i praksis sitter med ansvaret for liv og helse.

Vil dere at barna våre skal lese bedre? Da må politikerne på Stortinget og i kommunestyrene, og ikke minst skoleledelsen, gi læreren mandat og rom til faktisk å være lærer. Vi må rydde vekk det administrative støyet, kutte i møte- og skjemaveldet og la fagfolkene drive undervisning.

Den beste lesesatsingen er ikke nok en handlingsplan fra rådhuset. Den beste satsingen er å gi læreren tiden tilbake. Tid til god undervisning. Tid til god planlegging. Tid til å være lærer.

Og hjemmet må ta tilbake sin rolle.

Av
Einar Myrflott
Lektor & kontaktlærer 10.trinn
Marienlyst Ungdomsskole
Tillitsvalgt, Skolenes Landsforbund