 16_9_jubileum.png)
Hvor er seriøsiteten – og hvorfor stilles det ingen spørsmål?
Publisert
Sist oppdatert
KOMMENTAR: I
et nylig intervju med daglig leder i MIF Fotball, Ronny Johnsen, i Drammens
Tidende, omtales de såkalte investorene som skal «redde» elitesatsingen i
klubben. Etter å ha lest intervjuet må jeg dessverre gjenta det jeg tidligere
har skrevet: Når noe høres for godt ut til å være sant, er det ofte nettopp det.
Jeg
ønsker ikke å være fordomsfull, men i andre sammenhenger ville vi vært langt
mer skeptiske enn det som nå ser ut til å være tilfelle rundt disse
investorene. Ifølge Johnsen eies investeringsselskapet med 75 prosent av en 20
år gammel sønn av en minister i det afrikansk landet Ghana. Dette burde
utløse helt grunnleggende kontrollspørsmål – ikke på grunn av nasjonalitet, men
på grunn av alder, eierstruktur, maktposisjon og kapitalens opprinnelse.
Intervjuet
viser blant annet til et salg av en ghanesisk fotballspiller til en engelsk
toppklubb for rundt 100 millioner kroner. Dette forklarer imidlertid ikke
hvordan en 20-åring skal ha bygget opp kapital og struktur til å investere
tungt i fotballakademier og internasjonal toppfotball. Hvor kommer pengene fra?
Hvilke selskaper står bak? Hvilke dokumenterte resultater finnes?
Videre
er det påfallende at det fortsatt ikke er presentert konkrete navn, klubber
eller etterprøvbare referanser til andre prosjekter disse investorene er
involvert i. Dette er ikke urimelige krav – det er minimum man bør forvente når
en klubb på dette nivået i norsk fotball overlater sin elitesatsing til
eksterne aktører. I
intervjuet sier Johnsen også at forhandlingene med investorene, som altså skal
overta eierskapet av toppfotballen i MIF, «ikke har handlet mye om penger, men
om hvordan man skal samarbeide». Dette er påfallende.
Hovedformålet for klubben
må vel være å sikre ny kapital, ikke å diskutere samarbeidsformer når
finansieringen fortsatt er usikker. Når det fundamentale spørsmålet – hvor mye
penger som faktisk skal tilføres, og på hvilke vilkår – tilsynelatende settes
til side, virker prioriteringene fullstendig på siden av virkeligheten.
Når
slike spørsmål ikke besvares, og heller ikke synes å bli stilt av journalister
eller andre, må man spørre seg: Hvor er seriøsiteten? Hvordan kan klubbledelse
og offentlighet være så ukritiske? Det virker nærmest som om ønsket om å tro
overskygger behovet for å vite. I elitesammenheng er det en farlig form for
naivitet.
Jeg
håper fortsatt at dette prosjektet viser seg å være solid, langsiktig og reelt.
Men håp kan ikke erstatte dokumentasjon. Tillit må bygges på åpenhet,
etterprøvbarhet og fakta – ikke på store ord, uklare historier og påstander om
nettverk som ingen får innsyn i.
Inntil
dette endrer seg, er det fullt legitimt å stille spørsmålet: Hvor naive går det
egentlig an å være?
