Sørkoreansk zombie-fest

FILM: Historien starter fire år etter handlingen i «Train to Busan» tok sted. Bakteppet med zombie-epidemien på den sørkoreanske halvøya er det samme. Hele det opprinnelige karakterensemblet, i hvert fall de som overlevde, er byttet ut med et nytt sett av karakter.

Storyen likeså, som nå følger noen overlevende sørkoreanske flyktninger. De lever som fattige og utstøtte flyktninger i Hong Kongs underverden. Disse flykningen får så en dag et lukrativ tilbud de ikke kan takke nei til. Det innebærer at de må tilbake til den koreanske halvøya, som nå er satt i karantene og hermetisk lukket for resten av verden. Hva som venter dem der er nådeløst.

Mangelfull retning

Der «Train to Busan» hadde sjarm, likandes karakterer og et plott som holdt intensiteten, humoren og den klaustrofobiske opplevelsen konstant, satser dens oppfølger «Peninsula» mer på storslåtte actionsekvenser, endimensjonale helter og karikerte skurker i et overambisiøst manus som ikke helt klarer å bestemme hvilke retning det vil.

Zombie-sjangeren

«Peninsula» henter tydelig sin inspirasjon fra etter hvert endeløse filmer i zombie-sjangeren. Filmen ligger veldig tett på filmer som «Worldwar Z», «28 days later…» og «28 weeks later» hvor en epidemi slår ut store deler av en befolkning og gjør dem om til kannibalistiske predatorer.

Sånn sett har ikke «Peninsula» noe nytt å tilby. Men det er ikke derimot sagt at den ikke er uten en klekkelig dose med underholdningsverdi. For underholdende er den til tider, og noen scener utmerker seg mer enn andre.

Ambisiøst

Sang-ho Yeon følger altså opp sin egen film, ambisjonene er skyhøye, og stilen følger tydelige spor fra den første filmen, med foto, klipp og lyd som holder samme uttrykk. Han har et godt grep på de sørkoreanske skuespillerne, mens det skotter litt på de få engelskspråklige delene. Nå skal det også sies at de engelskspråklige skuespillerne ikke akkurat oser av stjerneglans.

Action-sekvensene er også ekstremt ambisiøse, men holder dessverre ikke ordinær Hollywood-standard. Spesielt de mange bilscenene faller igjennom og er tydelig preget å være dataanimert. En annen ting er natt-scenene som jeg opplever for lyse, siden det er et poeng av at zombiene ser dårlig om natta så oppleves det noe unaturlig iscenesatt. Lyden ellers er effektiv og holder et generøst høyt volum.

Tøff i trynet

I og med at det er en oppfølger, faller en stadig for fristelsen om at mer er bedre. Samtidig skrur man opp et par hakk på troverdighetsbarometeret. Noe som i seg selv ikke er så farlig da dette tross alt er en zombiefilm, men like fullt gjør det noe med inntrykket. Karakterene er nokså ensidige, og sliter med å få nok empati fra seeren. De fleste har en «tøff i trynet»-attitude, som man fort går lei.

Filmen varierer også utrolig mye i uttrykket fra heseblesende action-sekvenser, blodige slåsskamper og groteske zombie-angrep til ekstremt sødmefulle scener, hvor selv Walt Disney ville synes det var i meste laget.

Men selv med alle disse manglene klarer «Peninsula» likevel å opprettholde en intensitet med en ekstrem tiltrekningskraft, som gjør at man blir dratt med inn i universet. For det er en gjennomført film, hvor zombiene bokstavelig talt hoper seg opp, og gir grobunn for underholdning.

Flere enkeltstående scener imponerer med oppfinnsomhet og originalitet, og på mange måter er det det viktigste trumfkortet - som trumfer de mange manglene. Man sitter igjen med en underlig følelse av å bli underholdt, samtidig som man håpet på noe mer. Det er jo tross alt oppfølgeren til den meget severdige «Train to Busan».

«Peninsula» blir litt tricky å gi karakter, for filmatisk sett ligger den på en treer, men med uforutsette underligheter så oppleves den like fullt som en firer.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER