Drammen råtner fra toppen – Trude Andresen er bare siste offer i en gjennomsyret ukultur
KOMMENTAR: At
mistillitsforslaget mot kommunedirektør Trude Andresen falt med én stemmes
overvekt, endret i realiteten ingenting. Samme kveld var hennes skjebne
beseglet. Ingen kommunedirektør kan fortsette etter at halvparten av
kommunestyret stemmer for mistillit, samtidig som resten uttrykker sterk
kritikk. Da er autoriteten borte, tilliten knust og lederrollen umulig å utøve.
Hele
saken har utviklet seg til en politisk og administrativ skandale – og kanskje
enda verre: En personalsak håndtert på verst tenkelige måte. Det ordfører Kjell
Arne Hermansen har drevet med i ukene etter kommunestyremøtet, fremstår mest av
alt som et politisk skuespill for å kjøpe tid og redde ansikt. Innleie av
kostbar ekstern juridisk ekspertise fra Oslo skulle angivelig sikre en «uhildet
behandling». Det er vanskelig å se dette som annet enn tåkelegging.
Her har kommunen opplevd grove brudd på egne innkjøpsregler uten at det får merkbare konsekvenser – verken for ledelsen eller for de mange barnehagestyrerne som har ignorert regelverket.
Mistilliten
mot Trude Andresen handlet aldri om jus. Den handlet om politikk, ledelse og
tillit. Når et kommunestyre mister troen på sin øverste administrative leder,
hjelper det lite med juridiske vurderinger og tekniske formaliteter. Alle
visste utfallet lenge før advokatene ble koblet inn.
Samtidig
er det altfor enkelt å gjøre Trude Andresen til syndebukk for et langt større
problem. Det har stormet rundt henne gjennom store deler av hennes korte
periode som kommunedirektør, men hennes største feil var kanskje at hun aldri
tok et reelt oppgjør med ukulturen som åpenbart sitter dypt forankret i
kommuneadministrasjonen. Den kulturen forsvinner ikke ved å bytte én toppleder.
Det
hjelper lite å fjerne kommunedirektøren dersom nøkkelpersoner lenger ned i
systemet blir sittende urørt. Saken om ulovlig innleie i barnehagene er et
grelt eksempel. Her har kommunen opplevd grove brudd på egne innkjøpsregler
uten at det får merkbare konsekvenser – verken for ledelsen eller for de mange
barnehagestyrerne som har ignorert regelverket. Signalet som sendes er
ødeleggende: Ansvar pulveriseres, mens systemet beskytter seg selv.
«Alt
henger sammen med alt», sa Gro Harlem Brundtland. Det gjelder også i Drammen.
Den politiske ukulturen som har preget kommunen gjennom de to siste
kommunestyreperiodene, har naturligvis også smittet over på administrasjonen.
Når politiske miljøer preges av maktkamper, ansvarsfraskrivelse og taktisk
spill, vil det til slutt sive ned gjennom hele organisasjonen.
Det
mest oppsiktsvekkende er kanskje at de samme politikerne som for knapt tre år
siden skrøt uhemmet av at de hadde ansatt «landets beste kommunedirektør», nå
skal lede jakten på enda en ny toppsjef. Troverdigheten er borte. Fullstendig
borte.
Drammen
har på få år opparbeidet seg et rykte som en kommune preget av intern uro,
konflikter og politisk kaos. Det er vanskelig å tro at mange dyktige ledere vil
stå i kø for å jobbe i et miljø hvor tillit er ferskvare, ansvar mangler og
politiske spill tilsynelatende betyr mer enn god ledelse.
Det
Drammen trenger nå, er ikke flere dyre advokater, flere presseutspill eller
flere syndebukker. Kommunen trenger voksne ledere som faktisk rydder opp – også
når det gjør vondt for egne rekker. Hvis ikke vil denne saken bare bli enda et
kapittel i historien om en kommune som mistet kontrollen over seg selv.