Humanitet krever også realisme
KOMMENTAR: Kommunestyret i Drammen skal i morgen, som DRM24 har skrevet om før helgen,
nok en gang diskutere om det skal innføres spesielle tiltak for de
rumenske tiggerne i Drammen.
Det er ingen motsetning mellom medmenneskelighet og realisme. Tvert imot er
det ofte mangel på realisme som gjør at de svakeste menneskene blir stående
igjen som taperne.
Drammen kommune skal møte mennesker
med verdighet. Ingen ønsker et samfunn der mennesker fryser, sover ute eller
lever under uverdige forhold. Men kommunens ansvar stopper ikke ved å reagere
på de synlige konsekvensene av fattigdom. Vi må også tørre å diskutere
strukturene som ligger bak.
TV 2s ferske avsløringer fra Bergen
om organisert rumensk nettverk av gatesalg, sosial kontroll, prostitusjon
og mulig menneskehandel viser nettopp hvorfor denne debatten må tas mer på
alvor enn tidligere, også i Drammen. Når mennesker sendes rundt i europeiske
byer for å tigge eller selge varer på gata under kontroll av andre, handler
dette ikke lenger bare om fattigdom. Da handler det også om utnyttelse og
organisert kriminalitet.
Det betyr ikke at alle som tigger er
del av slike miljøer. Men det betyr heller ikke at samfunnet kan lukke øynene
for at slike nettverk eksisterer.
Derfor burde kommunen være varsomme med å bygge opp permanente eller halvpermanente ordninger rundt miljøer man samtidig sier at man ikke har tilstrekkelig kunnskap om
derfor burde kommunen være varsomme med å bygge opp permanente eller halvpermanente ordninger rundt miljøer man samtidig sier at man ikke har tilstrekkelig kunnskap om
Mange innbyggere i Drammen opplever
at debatten i flere år har vært preget av berøringsangst, der legitime spørsmål
om organisering, bakmenn og sosial kontroll for raskt blir møtt med bekymringer
om stigmatisering. Resultatet er at man ofte diskuterer symptomene, men vegrer
seg for å undersøke systemene rundt.
Derfor er det også grunn til å stille
spørsmål ved kommunedirektørens tidligere vurdering om at kommunen verken har
ressurser eller kvalifikasjoner til å undersøke denne typen problemstillinger
nærmere. Nettopp derfor burde kommunen være varsomme med å bygge opp permanente
eller halvpermanente ordninger rundt miljøer man samtidig sier at man ikke har
tilstrekkelig kunnskap om.
Før Drammen svekker politivedtektene
og bruker betydelige offentlige midler på et sesongtilbud, bør kommunen kunne
svare tydelig på noen grunnleggende spørsmål:
Hva vet vi faktisk om miljøene som
opererer i byen?
Hva sier politiet om utviklingen?
Finnes det tegn til organisering, sosial kontroll eller utnyttelse også her?
Og hvordan skal kommunen sikre at offentlige tiltak ikke indirekte gjør det
enklere for bakmenn og organiserte nettverk å operere?
Dette er ikke uttrykk for mangel på
medfølelse. Tvert imot. Dersom mennesker faktisk er under økonomisk eller
sosial kontroll av andre, er det ikke solidaritet å gjøre systemet rundt mer
bærekraftig uten samtidig å undersøke hvem som tjener på det.
En sosialt ansvarlig politikk må
derfor stille to spørsmål samtidig:
Hvordan hjelper vi mennesker i akutt nød?
Og hvordan hindrer vi at sårbare mennesker blir brukt av organiserte miljøer?
Det er fullt mulig å kombinere
humanitet med tydelige grenser. Det er fullt mulig å vise respekt for
enkeltmennesker uten å være naive overfor strukturene rundt dem. Og det må være
mulig å diskutere disse problemene åpent uten at enhver kritisk innvending
reduseres til mistenkeliggjøring av en hel folkegruppe, eller av den eller de
som reiser denne debatten.
Drammen trenger ikke
mer symbolpolitikk. Vi trenger en politikk som både tar sosial nød og
organisert utnyttelse på alvor.