Inhumant besøksforbud for ukrainere til familien i hjemlandet

MENINGER: Nylig møtte jeg en ivrig gruppe kvinner som ukentlig samles for å lære norsk. Med lærebøker og kladdebøker arbeidet de seg gjennom det de selv kalte «det vanskelige norske språket».

Ukrainsk tilhører en annen språkgruppe og har et annet alfabet – likevel var motivasjonen på topp, til tross for små utsikter til arbeid. Jeg så denne gruppen ressurssterke kvinner da jeg nylig besøkte sanitetskvinnene i Drammen.

Det uforståelige er – hvorfor er alle disse kvinnene være «avskiltet». I dag er hovedregelen at personer over 55 år faller utenfor introduksjonsprogrammet. I Drammen kommune får denne gruppen heller ikke tilbud om norskopplæring gjennom programmet. Resultatet er svak språkutvikling – og uten språk er veien til arbeid i praksis stengt.

Dermed blir mennesker som både kan og vil bidra, stående utenfor. I stedet blir de henvist til sosialhjelp, ofte etter en flat nettonorm, som i liten grad stimulerer til aktivitet, deltakelse og selvstendighet. Det er en passiviserende løsning – både for den enkelte og for samfunnet.

Men dette er også et politisk valg. Kommunen har handlingsrom til å gi flere et tilbud. Burde ikke Drammen, som ønsker flere ut i arbeid, satse på nettopp disse menneskene? De som er motiverte, har arbeidsevne og ønsker å bidra? Dette vil jeg løfte politisk.

Kvinnene jeg møtte var fulle av energi. Flere deltok i frivillig arbeid. Norskundervisningen denne fredagen ble ledet av to frivillige med lang lærerbakgrunn. Frivilligheten er en enorm ressurs – men behovet er fortsatt stort.

I et annet rom satt kvinner og sydde. De var pedagoger, helsepersonell og fagfolk. De kan lage mat, jobbe med mennesker og bidra i samfunnet. Gjennom arbeid sammen med nordmenn ville språket kommet raskere.

Spørsmålet er: Har vi virkelig ikke plass til dem? 61 % av befolkningen over 15 år utfører frivillig arbeid, og 78 % er medlem i minst én organisasjon. Verdien av det frivillige arbeidet har økt markant, fra 78 milliarder kroner i 2018 til 107 milliarder kroner i 2023.

Tenk hva vi kunne fått til dersom også disse kvinnene fikk bidra mer aktivt. Så kom historien som gjorde sterkest inntrykk. En av kvinnene sa, med tårer i øynene:

«Min mor på 90 år ligger syk i Odessa. Jeg har ikke sett henne på fire år. Hun kan ikke reise. Jeg får ikke lov å besøke henne. Hvis jeg gjør det, risikerer jeg å miste beskyttelsen i Norge.»

Dette er konsekvensen av regelverket for kollektiv beskyttelse, forvaltet av Utlendingsdirektoratet. Er dette en human behandling? Når norske politikere kan reise til Ukraina, burde det ikke også være mulig for flyktninger å besøke nær familie – under trygge og forutsigbare rammer?

Dette handler om noe grunnleggende menneskelig: retten til å se sine nærmeste. Kristelig Folkeparti ønsker å være familiepartiet. Da må vi også føre en politikk som ivaretar familier – også de som har flyktet fra krig.

Jeg vil derfor løfte denne saken videre til våre representanter på Stortinget – og samtidig utfordre Drammen kommune til å bruke handlingsrommet de har, slik at flere kan få norskopplæring og en reell mulighet til å delta i arbeidslivet.

Av
Billy Taranger (KrF)