Kronprins Haakon står alene igjen, men må snakke mer

KOMMENTAR: Aldri i moderne tid har det norske kongehuset fremstått mer sårbart enn nå.

Dronning Sonja har vært innlagt på Rikshospitalet. Prinsesse Astrid er også syk. Kronprinsesse Mette-Marit lever med en alvorlig kronisk sykdom som det nå er vanskelig å bortforklare at begrenser henne stadig mer. Samtidig fortsetter kong Harald å reise landet rundt og fylle rollen som nasjonens samlende statsoverhode, i en alder av 89 år.

Det er på mange måter imponerende å se hvordan kongen fortsatt står i oppgaven. Det er sterkt, men også et tegn på hvor skjørt systemet er blitt, og spørsmålet er hvor lenge kan dette egentlig fortsette? For sannheten er at svært mye i dagens kongehus nå hviler på én mann: kronprins Haakon, og dette er ikke lenger bare et teoretisk poeng, men virkeligheten.

Og nettopp derfor er det ikke lenger mulig for kongehuset å møte nye kontroverser med taushet, korte pressemeldinger og håp om at stormen skal blåse over.

TV 2s kongehusekspert, Krokstadelva-mannen Ole-Jørgen Schulsrud-Hansen, mener kronprinsen nå bør stille opp i et større intervju, slik kronprinsesse Mette-Marit gjorde med NRK tidligere. Det er vanskelig å være uenig i det, men denne gangen bør ikke spørsmålene sendes til slottet på forhånd og tiden må ikke begrense mulighetene til oppfølgingsspørsmål.

Kronprins Haakons siste uttalelser om kronprinsessens forbindelse til Jeffrey Epstein har snarere skapt flere spørsmål enn svar. Når kronprinsen selv gir inntrykk av å kjenne langt mer til relasjonen enn offentligheten tidligere har fått forståelse av, blir det vanskelig å hevde at saken er tilstrekkelig belyst. Kronprinsenes siste uttalelser om hva han viste om Mette Marits vennskap med Jeffrey Epstein har ikke skapt avklaringer, men bare nye hull. Og disse hullene risikerer å bli fylt av alle andre -les nye rykter- og ikke av kongehuset.

Det betyr ikke at det foreligger mistanke om noe kriminelt. Men det betyr at kongehuset står overfor et alvorlig tillitsproblem, som ikke forsvinner av seg selv.

Kronprinsesse Mette-Marit viste etter alt å dømme betydelig sviktende dømmekraft i omgangskretsen hun valgte å slippe tett på både seg selv og kongehuset. Det er vanskelig å komme utenom. Når man representerer landets viktigste symbolske institusjon, holder det ikke å være naiv.

Mange nordmenn har trolig større forståelse for sykdommen hennes enn for dømmekraften hun har vist.

Jeg har forståelse for at kronprinsessens sykdom gjør det vanskelig for henne selv å stille opp i større pressekonferanser eller lengre kritiske intervjuer nå. Nettopp derfor fremstår det stadig mer naturlig at kronprins Haakon må ta en tydeligere rolle også i denne saken. Ikke bare som ektemann, men som landets fremtidige konge.

For Epstein-saken kommer ikke alene. Kongehuset er allerede preget av belastningene rundt saken mot Marius Borg Høiby, samtidig som sykdom rammer både den eldre og den yngre generasjonen i familien. Det norske kongehuset er dessuten blitt svært lite. Det som i mange år ble fremstilt som en moderne og effektiv modell, fremstår nå også som en betydelig sårbarhet.

Hvis én eller to personer faller bort for en periode, blir hele institusjonen merkbart svekket. Det er ikke lenger en «slank modell», men en sårbar struktur. Derfor melder også de større spørsmålene seg.

Bør prinsesse Ingrid Alexandra i større grad prioritere oppgavene hjemme fremfor et lengre studieopphold i Australia? Bør hun rett og slett, slik situasjonen er, fortsette studiene i Norge? Og er tiden kommet for å revurdere prins Sverre Magnus’ rolle?

Kronprinsen har lenge vært tydelig på at sønnen skal få finne sin egen vei uten en tung kongelig rolle. Det er et sympatisk standpunkt. Men virkeligheten rundt kongehuset ser annerledes ut i dag enn den gjorde for få år siden.

Når antallet arbeidsføre kongelige blir stadig færre, er det legitimt å spørre om kongehuset fortsatt har råd til å holde et så sentralt familiemedlem på armlengdes avstand fra institusjonen.

Monarkiet er i utgangspunktet en anakronisme i et moderne demokrati. Likevel har kong Harald gjennom flere tiår klart å legitimere ordningen gjennom klokskap, verdighet og en sjelden evne til å samle nasjonen i både tunge og gode tider. Problemet er at mye av dette er personlig, og ikke institusjonelt. Det er trolig også hovedforklaringen på at monarkiet fortsatt står så sterkt som det gjør i dag.

Jeg tror fortsatt kronprins Haakon vil bli en stabil og samlende konge når den dagen kommer, men det er, etter min mening, ikke det som er det egentlige spørsmålet. Hovedspørsmålet er hvor mye som faktisk gjenstår når han tar over.

Det er ikke overgangen fra Harald til Haakon som blir testen. Det er om det finnes nok kongehus igjen til å bære monarkiet videre.