Listeforslagene skaper liten entusiasme
Uklar politisk situasjon i Drammen ti måneder før kommunevalget.
Publisert
Sist oppdatert
KOMMENTAR: 10 måneder før kommune- og fylkestingsvalget neste år uttaler valgforsker Svein Tore Marthinsen til DRM24 at «den blå vinden som feier over landet også gir gunstig utslag for den siden av politikken i Drammen, men at bildet er komplisert og langt fra svart-hvitt for Drammens del». Marthinsen sier dette på bakgrunn av at han i høst har gjennomført to store valganalyser av de største kommunene i Norge.
Drammenspolitikken har i de siste tre årene vært preget av kaos, stadig snakk om dårlig kommuneøkonomi, svak politisk styring og politikere som skifter parti raskere enn noen av oss klarer å følge med på. Det er ikke noe rart om drammenserne er forvirret og at det er stor usikkerheten om hva politikerne i kommunestyret egentlig holder på med. At opposisjonspartiene, og da særlig Høyre, ikke har klart å utnytte rotet blant flertallspartiene bedre enn det partiet har gjort, er derfor forunderlig.
Det flertalls-samarbeidet som startet etter valget i 2019 med fem meget ulike partier, med sprikende meninger i mange retninger, der det eneste de hadde til felles var ønsket om å ta fra Høyre ordførermakten, har vist seg å bli en fiasko. Det er ikke å ta for hardt i å si at det bystyret vi har hatt i Drammen, og fortsatt har frem til neste høst, rent politisk er det svakeste mange av oss, som har levd noen år, kan huske.
Når de nye listeforslagene fra partiene i høst viser at det ikke blir noen særlig fornyelse blant kommunestyrerepresentantene i neste periode, er det ikke lurt å skru forventningene altfor høyt med tanke på neste periode heller. Ingen av de listeforslagene som er presentert til nå har hverken skapt stor debatt, entusiasme eller engasjement blant menige velgere.
Så langt jeg har observert er ordet likegyldighet det som beskriver reaksjonene på listeforslagene fra den vanlige drammenser.
Paradoksalt måtte det igjen en Ståle Sørensen til for å skape noen små krusninger på overflaten etter at stortingspresidenten fant ut at Sørensen likevel ikke skulle få stå på Arbeiderpartiets liste til fylkestingsvalget.
Problemet med likegyldighet kan lett være at dette i neste omgang skaper grobunn både for politikerforakt, hatefulle ytringer og lav valgdeltagelse. Er det noe vi kunne trenge i Drammen nå, så er det politikere med tyngde og troverdighet, som snakker om innbyggernes ve og vel på en måte som vi tror på. Taktikkeri og kamp om har vi hatt nok av.
Tillit og troverdighet er noe man som politiker opparbeider seg gjennom handlinger, og ikke noe som automatisk komme flytende på ei fjøl selv om man blir plassert i en eller annen posisjon bare for å skape ett, i utgangspunktet, umulig flertallssamarbeide. Dersom innbyggerne får en oppfatning av at de folkevalgte er ivrigere etter å komme seg i posisjon enn å forklare hva de skal bruke posisjonen til, går det galt.
Min kritikk av drammenspolitikken går ikke på den enkelte politiker som person, men på det systemet og mangel på politisk styring som har utviklet seg, særlig i løpet av de siste tre årene. I dag er taushet, lukkethet og meget dårlig kommunikasjon blitt det dominerende i stedet for åpenhet, involvering og nærhet til innbyggerne.
Drammen har hatt god tradisjon for å holde seg med ordførere og opposisjonsledere som hver på sin kant har hatt evnen til å få folk til å tro på dem, og det de sto for. Fra utsiden virker det i dag som om dette ikke lengre er tilfelle.
Drammen er ikke lenger en politikerstyrt by, men en kommune og by der rådmannen og hennes administrasjon har fått overta makten, mens politikerne og særlig ordføreren har abdisert.
Hva som er Monica Myrvold Bergs og Arbeiderpartiets politiske ambisjoner for Drammen, utenom kun det å klamre seg til ordførerstolen, er det vanskelig å få øye på.
Dette går etter min mening tydelig frem av et intervju ordfører Monica Myrvold Berg har gitt på dt.no i forbindelse med rådmann Elisabeth Engers varslede avgang neste år. Her uttale ordføreren følgende om rådmannens rolle:
«Som ny ordfører i Drammen med ny kommune gjennom pandemien, kunne jeg ikke vært mer heldig. Det har vært en stor trygghet for meg å kunne lene meg på henne og vite at jeg har henne i ryggen.»
Videre uttaler hun følgende i forbindelse med arbeidet om Kommuneplanen drammenspolitikerne har utarbeidet:
«Min erfaring er at det ofte er administrasjonen som utarbeider samfunnsdelen, og så legger den frem for politikerne. Her har vi gjort det motsatte. Politikerne har utarbeidet planen og så lagt den frem for administrasjonen. Bare en trygg rådmann kunne latt en ordfører få styre denne prosessen slik jeg har fått gjort det.»
Det skal ordfører Monica Myrvold Berg ha. Hun er i hvert fall ærlig, og hennes uttalelser viser vel at det å komme inn som øverste politiske leder i en så stor kommune som Drammen ikke er for nybegynnere.
En sterk ordfører og et sterkt flertall i bystyret burde selvfølgelig ha sørget for å ta makten tilbake til de folkevalgte. Det er ikke nok å vise seg frem med ordførerkjede rundt halsen hver gang det er en «gladnyhet» å fortelle om, mens det å opptre som «tause Birgitte eller «komiske Ali» er blitt en tradisjon fra ordførerens side straks sakene dreier seg om litt mer vanskelige områder. Hva som er Monica Myrvold Bergs og Arbeiderpartiets politiske ambisjoner for Drammen, utenom kun det å klamre seg til ordførerstolen, er det vanskelig å få øye på. Monica Myrvold Berg og Arbeiderpartiet har fortsatt 10 måneder igjen på å bevise at hun er den rette til lede Drammen videre. Da nytter det ikke lengre å lene seg på en avgående rådmann.
Både Arbeiderpartiet og Høyre mangler i dag også sterke talspersoner i de ulike sektorutvalgene. Det som har skjedd i den ulykksalige saken om nedleggelse av sykehjemsplasser for demente, er det beste beviset for dette. Det er ikke troverdig å unnskylde seg med dårlig kommunikasjon for å vri seg unna dårlig politisk- og administrativt håndverk.
For Høyres del synes det som om partiet i inneværende periode har lidd av at Fredrik Haaning etter valgnederlaget i 2019 varslet at han var på vei ut av politikken, og at han trakk seg som gruppeleder. Partiet har etter det manglet en synlig og samlende politisk leder med autoritet i bystyret i Drammen.
Høyres nye frontfigur og ordførerkandidat, Kjell Arne Hermansen, har så langt heller ikke klart å markere seg utenom det som er hans kjernebakgrunn, nemlig penger, økonomi og ordet vekst. Hermansen gjør nok lurt i å skaffe seg et bredere politisk omdømme og vise et bredere politisk engasjement i saker som er nær drammensernes hverdag, dersom han skal ha håp om å innta ordførerstolen etter valget i 2023.
Drammen er en by med store barnefattigdomsproblemer. Byen har store problemer med å integrere de mange ikke etnisk-norske personene som bosetter seg her, og nærmest daglig rapporteres det om store problemer på sykehjem og innen skolesektoren. Byen trenger så absolutt vekst , både økonomisk og befolkningsmessig dersom problemene skal løses, men da må innholdet i ordet vekst forklares på en måte som får «folk flest» til å forstå at det angår dem. Det gjenstår å se hvordan Hermansen og Høyre takler den oppgaven, samt hvordan Hermansen gjennom de neste 10 månedene har tenkt å vise hvordan han i tilfelle vil ta makten tilbake fra rådmannen og til de folkevalgte.
Når det gjelder Venstre og Herman Ekle Lunds utnevnelse av seg selv som den tredje ordførerkandidaten i Drammen, er jeg ikke fremmed for å trekke en parallell til Senterpartiets- og Trygve Slagsvold Vedums mislykkede forsøk på det samme grepet når det gjelder statsministerposten foran Stortingsvalget i fjor høst. For meg blir Ekle Lunds kandidatur et kuriøst utspill uten rot i den virkelige politiske hverdagen i Drammen, både i dag og etter valget i 2023.
Politikk skal i første omgang handle om innbyggernes ve og vel og ikke bare om penger, kamp om posisjoner og taktikkeri. Alle reaksjonene på sykehjemsnedleggelsene og støyen omkring et eventuelt salg av Killingen, er vel gode nok bevis på dette.
Ære være dem som stiller opp på partienes lister foran kommune og fylkestingsvalget 2023. Det er ingen grunn til å mistenke noen av dem for ikke å ha et ekte samfunnsengasjement og et ønske om å gjøre en god jobb for oss alle. Derfor fortjener ingen av dem hatefulle ytringer, hverken i sosiale medier eller andre steder.
En god, gammel regel både når det gjelder politikk og kommunikasjon går ut på følgende: Snakk først om mennesker, så om miljø og dernest om penger og andre materielle ting. Ikke dumt å huske på dette - nåværende og fremtidige drammenspolitikere!
