Når toppolitikerne flyr høyt – hvem snakker om Drammen?

KOMMENTAR: Nasjonale partiledere og fylkestopper snakker seg varme om klima, NATO, skattepolitikk og forferdelige tilstander ute i deler av verden. Selvfølgelig viktig nok, men for velgere i Drammen og distriktet føles det ofte som om politikken skjer et annet sted. Bør ikke toppkandidatene i fylket også svare på hva de faktisk vil med drammensregionen?

Mens partilederne krangler i TV-debatter om milliarder i statsbudsjettet, statsministerkandidater og om det forferdelige som skjer ute i verden, lurer folk her også på helt andre ting: Hvor skal Drammen vokse? Hva skjer med kollektivtilbudet? Hvordan kan vi få mer næringsutvikling enn bare nye leilighetsblokker? Når politikken blir for abstrakt, risikerer velgerne å stå igjen med et ekko: «Oslo snakker til Oslo».

Topplistene i fylket fylles av politikere som mest virker opptatt av å posisjonere seg i partiorganisasjonen og vise lojalitet til partiledelsen. Men hva med en ærlig diskusjon om Drammen–Kongsberg-aksen? Om Buskerud skal ha en egen retning, eller bare flyte med i Oslos dragsug? Det er jo dette velgerne faktisk kan merke i hverdagen.

Politikk handler ikke bare om de store linjene, men også om å lande dem lokalt. Hvis toppkandidatene ikke tar eierskap til hva de vil med drammensdistriktet, overlater de byens fremtid til tilfeldigheter og markedsinteresser. Da blir Drammen bare en kulisse i den nasjonale valgkampen – ikke et politisk prosjekt i seg selv.

Så hva vil politikerne egentlig med Drammensregionen? Er svaret Oslo-orientering, regional kraftsamling eller bare mer av det samme? Det er på tide at toppkandidatene i Buskerud snakker mindre om rikspolitikk på autopilot – og mer om hva de faktisk skal gjøre her hjemme.

Hvorfor er ikke dette et sentralt tema i valgkampen? Dette er et spørsmål som opplagt hører hjemme i en Stortingsvalgkamp. Hva vil politikerne i Drammen og Buskerud med Drammensdistriktet. Dette burde vel kanskje vært de viktigste temaene i valgkampen i vårt område. Slik er det imidlertid ikke. En rungende taushet er svaret. Hva betyr de ulike regjeringsalternativene for drammensdistriktet og utviklingen her? Det får vi ikke svar på.

Drammen liker å snakke om vekst, byutvikling og attraktivitet. Men bak alle planene, alle byggene og alle slagordene ligger et spørsmål som sjelden stilles: Hvor skal Drammen egentlig høre hjemme? Er vi en del av stor-Oslo – eller er vi motor i en egen Buskerud-region?

Altfor ofte høres Drammen ut som en smådesperat Oslo-kopi. «Bare 30 minutter fra hovedstaden!» skryter vi, som om det er selve byens identitet. Men hvor lenge kan vi bygge selvbildet vårt på nærheten til en annen by? Hvorfor skal Drammen alltid være lillebror – pendlerbyen uten ryggrad?

Mot vest ligger Kongsberg – Norges teknologihovedstad. Sammen kunne vi bygget en sterk akse som gir arbeidsplasser, innovasjon og stolthet. Men den tanken virker fjern for Drammens politikere og for toppene på partienes stortingsvalgslister, som er mer opptatt av å pusse fasaden og håpe på flere Oslo-pendlere i nye leilighetsblokker.

Det som mangler, er en retning. Politikerne våre, både sentralt og lokalt, snakker gjerne om sentrum, bypakker og bompenger, men unngår det store spørsmålet: Er Drammen en del av Oslo – eller lederbyen i Buskerud? Still dem det spørsmålet, og du får svada. Det er som om de selv ikke tør å mene noe.

Hvis vi ikke velger en vei snart, blir resultatet gitt: Drammen blir en anonym del av Oslos utkant, uten egen identitet, uten egen motor. Byen som kunne vært ledestjernen i Buskerud, ender som et stoppested på veien til hovedstaden.

Så hva vil politikerne? Kanskje er det på tide at vi som bor her krever et svar. At det virker som om Drammen akkurat nå styres på autopilot uten kurs, uten kompass og uten mot, burde bekymre rikspolitikerne i Buskerud. Jeg har ikke hørt en eneste av toppkandidatene i fylket være opptatt av problemer og utfordringer for utviklingen i distriktets størst by, men det er lov å håpe. Det er fortsatt et par uker igjen av valgkampen.

LES OGSÅ:

Drammensdistriktet mangler sterke nasjonale politiske profiler