På innsiden av brannen – del 2

MENINGER: Jeg hadde fri da varslingen kom. Da var det bare å kaste seg rundt, og komme seg til brannstasjonen så raskt som mulig. På vei inn til brannstasjonen kunne jeg allerede se det. Over Stenseth steg røyken høyt opp i lufta, og flammene var synlige på lang avstand. Det var nok til å forstå at dette kom til å bli noe helt annet enn en vanlig utrykning.

På stasjonen bemannet vi reservebrannbilen. En kollega som også hadde fri, ringte og meldte seg til tjeneste. Vi tok med utrykningstøyet hans slik at han kunne møte direkte på skadestedet. Mens vi kjørte mot Stenseth kom meldingene over samband. Brannen spredte seg. Det var ikke lenger bare én brann å forholde seg til.

Da vi ankom området rundt 25 minutter etter at alarmen hadde gått, var situasjonen allerede i ferd med å endre karakter. Øverst i Lunaveien fant vi en ny brann i terrenget, tett på bebyggelsen. Den hadde startet av glør og brennende materiale som var blitt båret opp fra hovedbrannen lenger ned. Fikk denne utvikle seg, ville konsekvensen sannsynligvis bli nye husbranner i toppen av feltet. Vi fikk slått den ned før den fikk tak. Det ga oss noen minutter, men ikke mange.

Da vi kom ned mot Marsfeltet, var det tydelig at brannen var i ferd med å vinne terreng flere steder samtidig. Glør falt ned over boligområdet og startet nye branner rundt oss. Det brant i vegetasjon, rundt parkeringsanlegg og mellom bygningene. Mannskapene gikk rett i arbeid.

For å få oversikt gikk jeg inn i en tom leilighet og videre ut på terrassen. Synet som møtte meg der, er vanskelig å beskrive. Nedover hele området kunne jeg se røyk, flammer og nye branntilløp. Terrassen jeg sto på var merket av nedfall fra brannen. Flere steder var materialene svidd eller brent gjennom.

Under husrekken brant det i terrenget på en rekke forskjellige steder. Lyden var nesten like slående som synet. Man kunne høre at brannen jobbet. Den flyttet seg raskt. Det var åpenbart at vi var i ferd med å tape terreng hvis vi ikke klarte å etablere en begrensningslinje. Beskjeden til mannskapene ble derfor enkel:

«Sett bilen sikkert. Ta slangene gjennom boligene. Kom dere ned på baksiden av husrekkene og gjør alt dere kan for å stoppe spredningen.» Mannskapene gjør en enorm innsats med å holde begrensningslinjen og hindrer spredning til hele gaten. Litt senere står jeg i området ved Orionfeltet og Saturnveien.

Derfra ser jeg nedover dalsiden. Hele skråningen ser ut til å brenne. Det smeller kontinuerlig. Propanbeholdere, bygningsmaterialer og det som måtte befinne seg i husene. Varmen er intens. Vinden presser flammene oppover. Røyken ligger tung over området.

Så ser jeg at et hus har fått brann i hjørnekonstruksjonen. Vi vurderer muligheten for å redde husrekken. En ny brannbil er på vei opp, og planen er å gå rett på bygget. Men naturkreftene er raskere enn oss. Før brannbilen er på plass, tar vinden og varmen kontroll.

På under ett minutt går brannen fra et begrenset område til å omfatte hele husrekken. Flammene løper gjennom konstruksjonen og bryter ut langs hele gesimsen. Jeg husker hvor fort det gikk. Ett øyeblikk kjemper vi for å redde én bygning. Det neste står en hel husrekke i brann. Omtrent samtidig sprer brannen seg til husrekken på motsatt side av veien.

Kort tid etter må vi erkjenne at Saturnveien ikke lenger kan brukes. Brannen har stengt den eneste veien inn og ut av området. Flammer, røyk og ekstrem varme gjør det umulig å kjøre videre. Da blir veikrysset mellom Saturnveien og Lunaveien avgjørende. Vi forstår at hvis det krysset faller, blir det svært vanskelig å fortsette innsatsen mot boligfeltet i Plutobakken.

Rundt oss brenner det nå i bygninger og i terrenget. Brannen nærmer seg fra flere kanter samtidig. Vi blir stående og kjempe om meter. Derfra blir innsatsen en kamp for å holde veikrysset som gjør at vi kan komme til boligene i Plutobakken.

Brannbiler fra ulike brannvesen sendes opp Lunaveien. Ordren er den samme til alle som kommer: «Kjør opp. Parker. Ta med slanger. Finn det første huset som brenner. Hindre at brannen sprer seg videre.»

Noe av det som gjør størst inntrykk denne dagen, er hvordan mannskapene løser oppgavene. Det er lite diskusjon og få spørsmål. Folk går rett i arbeid. Brannmannskaper fra ulike brannvesen jobber side om side. Nye branntilløp oppstår hele tiden. Slanger trekkes gjennom terreng og mellom hus. Branner slokkes. Nye må håndteres.

Over oss flyr helikoptrene. Til slutt er seks helikoptre i lufta samtidig. Vi dirigerer dem mot bygninger som ryker, hus som har tatt fyr og områder der vi ser nye brannutviklinger. Pilotene flyr i tett røyk og vanskelige forhold, men leverer presise dropp gang på gang.

Tankbiler går kontinuerlig i skytteltrafikk for å holde innsatsen i gang. Det er kun en vei inn og ut av området. En pumpe havarerer. Nye løsninger må på plass umiddelbart. Kommunens fagfolk og tankbilsjåfører gjør en enorm innsats for å sikre vannforsyningen mens brannen fortsatt utvikler seg rundt oss.

Etter hvert begynner situasjonen å stabilisere seg. Områder som tidligere sto i brann, er brent ut. Nye mannskaper kan ta seg fram andre veier og overta deler av innsatsen. Da jeg blir avløst, har det gått rundt 12 timer siden vi kom fram. Først da kjente jeg hvor slitne både kroppen og hodet var. I 12 timer hadde alt handlet om neste beslutning. Neste vurdering. Neste branntilløp.

Da jeg kom ned til ILKO (samlingspunkt for innsatsledelsen) og møter Kjetil Wetterstad Jensen igjen, blir det et øyeblikk til å ta inn over seg hva vi faktisk har stått i. Samtidig vet vi at arbeidet langt fra var over. Brannen var ikke ferdig med oss ennå.

Av
Gjermund Christiansen
Brigadesjef, Drammensregionens brannvesen