
MENINGER: Afrasiab Grami
Drammenser
Valgkampens skjulte gruppebaserte fordommer
MENINGER: På lørdag (02.09.2023) observerte jeg valgkampen på Torget i
Drammen sentrum, politikere engasjerte seg i forskjellige saker. Torget er
åpent for alle – fra barn til eldre, uavhengig av bakgrunn. Et sted for
offentlig diskurs, hvor folk samles for å utveksle ideer, holde taler og
demonstrerer.
Kan jeg som lærer, lære barna «om, for og gjennom demokratiet» når
virkeligheten av vår valgkamp, et sentralt aspekt av demokratiet, er preget av
fordommer?
I Norges demokratiske historie har torget vært et knutepunkt for
offentlig diskurs og engasjement, ikke bare som et marked eller møtested, men
også som et sentrum for den demokratiske prosessen og demokratisk kulturkapital.
Ved første øyekast opplevde demokratiet som er praktisert i våre hverdager. Det
er en levende påminnelse om at demokrati ikke bare er et konsept skrevet ned på
et stykke papir, men en dynamisk kraft som kan føles, ses og høres.
Valgkampens torgmøter belyser også noen av de dypeste spenningene i
måten praktiserer demokrati på. Særlig når politikere møter borgere med
innvandrerbakgrunn, blir det ofte tydelig hvordan fordommer fortsatt preger
samfunnsdebatten. Når politikere møter borgere med innvandrerbakgrunn på torget
og umiddelbart bringer opp temaer basert på fordommer, undergraves kvaliteten
på samtalen. Dette kan frykte dem fra å delta i fremtidige diskusjoner, noe som
underminerer idealet om lik deltakelse.
For å sikre et sunt, produktivt og inkluderende samfunn, er det viktig å adressere og motvirke polariseringens drivkrefter
Tenk deg følgende scene: En politiker står midt i et travelt torg
omgitt av velgere. En man nærmer seg for å stille et spørsmål om helsevesenet
eller bare vandrer rund. I stedet for å svare direkte, begynner politikeren å
snakke om betydningen av å forhindre koranbrenning. Scenen skaper en umiddelbar
usikre retorikk. Hvorfor skulle dette synspunkter være relevant for dem basert
på deres kulturelle og religiøse tilhørighet?
Gang på gang blir personer med innvandrerbakgrunn møtt med temaer i
valgkampen som direkte eller indirekte bygger på fordommer. Et annet eksempel
er når debatten skifter til trans-undervisning i skoler når en politiker møter
en velger av ikke-vestlig bakgrunn. Dette skaper et inntrykk av at disse
velgerne primært er bekymret for kjønn og seksualitet, fremfor bredere
samfunnsspørsmål som økonomi, miljø eller utdanning.
Slike antagelser er problematiske av flere grunner:
Møter vi egentlig mangfoldet som ressurs? Å anta at en persons
hovedinteresse i valget er basert på deres etniske eller religiøse bakgrunn
reduserer dem til en stereotyp, snarere enn å anerkjenne dem som komplekse
individer med varierte bekymringer. I ei postkolonialistisk linse gir en dypere
forståelse av de underliggende kreftene som former disse fordommene. Valgkampens
fokus på emner som koranbrenning, for eksempel, kan ses som en videreføring av
disse skjeve maktforholdene hvor innvandrergrupper blir sett på som "de
andre".
Hva arver vi av å forsterke polarisering? Når politikere vektlegger
disse spesifikke, ofte polariserende, synspunkter, forsterker de et skille
mellom "oss" og "dem", og forsterker misforståelser og
mistillit. Dette aspektet har dyptgående effekter på individuelle liv,
samfunnsstrukturen og nasjonens fremtid
Hvordan kan vi endre dette? Først og fremst ved å utfordre
politikere som fremmer eller underbygger slike gruppebaserte fordommer. For å
sikre et sunt, produktivt og inkluderende samfunn, er det viktig å adressere og
motvirke polariseringens drivkrefter. Det er også viktig at media belyser denne
tendensen og gir rom for mer nyansert dekning av velgere med
innvandrerbakgrunn. Samtidig er det essensielt for politikere og borgere å
engasjere seg i en dypere, mer reflektert dialog som anerkjenner mangfoldet av
meninger og erfaringer i samfunnet vårt.
Nå kommer jeg tilbake på å besvare spørsmålet om hvordan jeg som
lærer kan undervise om, for og gjennom demokratiet? Kan vi besøke torget og oppleve
demokratiet i lokalsamfunnet? Har vi en mulighet til å se utvikling av
perspektivet at «kultur gjør kommunikasjon mulig»?
Selv om skolen og torget har ulike infrastruktur og ulike
sosialiseringsarena i demokratiet i Norge, er sannheten at de begge er
avgjørende for vår kollektive forståelse og deltakelse i demokratiet. Skolen
forbereder oss, gir oss verktøyene vi trenger, mens torget gir oss den
praktiske erfaringen som er så viktig for virkelig å forstå hvordan samfunnet
vårt fungerer. Det er på tide at vi, som borgere, går inn for en valgkamp der
politiske diskusjoner er basert på substans, politikk og realiteter, snarere
enn fordommer. For i et samfunn der alle stemmer teller likt, skal alle
bekymringer også ha lik vekt.
Av
Afrasiab grami
Drammenser