Valgkampens skjulte gruppebaserte fordommer

MENINGER: På lørdag (02.09.2023) observerte jeg valgkampen på Torget i Drammen sentrum, politikere engasjerte seg i forskjellige saker. Torget er åpent for alle – fra barn til eldre, uavhengig av bakgrunn. Et sted for offentlig diskurs, hvor folk samles for å utveksle ideer, holde taler og demonstrerer.

Kan jeg som lærer, lære barna «om, for og gjennom demokratiet» når virkeligheten av vår valgkamp, et sentralt aspekt av demokratiet, er preget av fordommer?

I Norges demokratiske historie har torget vært et knutepunkt for offentlig diskurs og engasjement, ikke bare som et marked eller møtested, men også som et sentrum for den demokratiske prosessen og demokratisk kulturkapital. Ved første øyekast opplevde demokratiet som er praktisert i våre hverdager. Det er en levende påminnelse om at demokrati ikke bare er et konsept skrevet ned på et stykke papir, men en dynamisk kraft som kan føles, ses og høres.

Valgkampens torgmøter belyser også noen av de dypeste spenningene i måten praktiserer demokrati på. Særlig når politikere møter borgere med innvandrerbakgrunn, blir det ofte tydelig hvordan fordommer fortsatt preger samfunnsdebatten. Når politikere møter borgere med innvandrerbakgrunn på torget og umiddelbart bringer opp temaer basert på fordommer, undergraves kvaliteten på samtalen. Dette kan frykte dem fra å delta i fremtidige diskusjoner, noe som underminerer idealet om lik deltakelse.

Tenk deg følgende scene: En politiker står midt i et travelt torg omgitt av velgere. En man nærmer seg for å stille et spørsmål om helsevesenet eller bare vandrer rund. I stedet for å svare direkte, begynner politikeren å snakke om betydningen av å forhindre koranbrenning. Scenen skaper en umiddelbar usikre retorikk. Hvorfor skulle dette synspunkter være relevant for dem basert på deres kulturelle og religiøse tilhørighet?

Gang på gang blir personer med innvandrerbakgrunn møtt med temaer i valgkampen som direkte eller indirekte bygger på fordommer. Et annet eksempel er når debatten skifter til trans-undervisning i skoler når en politiker møter en velger av ikke-vestlig bakgrunn. Dette skaper et inntrykk av at disse velgerne primært er bekymret for kjønn og seksualitet, fremfor bredere samfunnsspørsmål som økonomi, miljø eller utdanning.

Slike antagelser er problematiske av flere grunner:

Møter vi egentlig mangfoldet som ressurs? Å anta at en persons hovedinteresse i valget er basert på deres etniske eller religiøse bakgrunn reduserer dem til en stereotyp, snarere enn å anerkjenne dem som komplekse individer med varierte bekymringer. I ei postkolonialistisk linse gir en dypere forståelse av de underliggende kreftene som former disse fordommene. Valgkampens fokus på emner som koranbrenning, for eksempel, kan ses som en videreføring av disse skjeve maktforholdene hvor innvandrergrupper blir sett på som "de andre".

Hva arver vi av å forsterke polarisering? Når politikere vektlegger disse spesifikke, ofte polariserende, synspunkter, forsterker de et skille mellom "oss" og "dem", og forsterker misforståelser og mistillit. Dette aspektet har dyptgående effekter på individuelle liv, samfunnsstrukturen og nasjonens fremtid

Hvordan kan vi endre dette? Først og fremst ved å utfordre politikere som fremmer eller underbygger slike gruppebaserte fordommer. For å sikre et sunt, produktivt og inkluderende samfunn, er det viktig å adressere og motvirke polariseringens drivkrefter. Det er også viktig at media belyser denne tendensen og gir rom for mer nyansert dekning av velgere med innvandrerbakgrunn. Samtidig er det essensielt for politikere og borgere å engasjere seg i en dypere, mer reflektert dialog som anerkjenner mangfoldet av meninger og erfaringer i samfunnet vårt.

Nå kommer jeg tilbake på å besvare spørsmålet om hvordan jeg som lærer kan undervise om, for og gjennom demokratiet? Kan vi besøke torget og oppleve demokratiet i lokalsamfunnet? Har vi en mulighet til å se utvikling av perspektivet at «kultur gjør kommunikasjon mulig»?

Selv om skolen og torget har ulike infrastruktur og ulike sosialiseringsarena i demokratiet i Norge, er sannheten at de begge er avgjørende for vår kollektive forståelse og deltakelse i demokratiet. Skolen forbereder oss, gir oss verktøyene vi trenger, mens torget gir oss den praktiske erfaringen som er så viktig for virkelig å forstå hvordan samfunnet vårt fungerer. Det er på tide at vi, som borgere, går inn for en valgkamp der politiske diskusjoner er basert på substans, politikk og realiteter, snarere enn fordommer. For i et samfunn der alle stemmer teller likt, skal alle bekymringer også ha lik vekt.

Av
Afrasiab grami
Drammenser