SØTNOSER: 70-tallet fungerer som det perfekte bakteppe i oppfølgeren til den første Minions-filmen.
SØTNOSER: 70-tallet fungerer som det perfekte bakteppe i oppfølgeren til den første Minions-filmen.

Gledesspredere de luxe

«Minions: Historien om Gru» Minions er nærmest uimotståelige søte. De er konstant på leting etter en latterkrampe, gjerne på bekostning av andre Minions. Dette gir et solid fundament for ekstremt mye harmløs moro, selv for den voksne garde.

Publisert Sist oppdatert

FILMANMELDELSE

FILMANMELDELSE

Originaltittel: Minions: The Rise of Gru

Sjanger: Animasjon/Eventyr/Komedie

Regissører: Kyle Balda, Brad Ableson & Jonathan del Val

Manus: Brian Lynch & Matthew Fogel

Originale stemmer: Steve Carell, Pierre Coffin, Alan Arkin, Taraji P. Henson, Michelle Yeoh, Julie Andrews, Russell Brand, Jean-Claude Van Damme, Dolph Lundgren, Danny Trejo, Lucy Lawless

Norske stemmer: Alex Rosén, Bjørn Skagestad, Judy Simone Nyambura Karanja, Katrine Blomstrand, Christoffer Staib, Kari-Ann Grønsund, Ida Lind, Tommy Karlsen Standum

Sensur: 6 år

Spilletid: 1t. 27min.

Terningkast: FEM

FILM: «Minions: Historien om Gru» starter tilbake på 70-tallet, hvor 12 år gammel Gru finner sitt kall her i livet. Han vil bli en superskurk, med litt hjelp av sine håndlangere, Minionene. Beleilig nok åpner det seg en plass i superskurkgruppa «Vicious 6», hvor han får delta på en audition med en for han noe uventet negativ respons.

Derfra ruller ballen med masser av fjolleri, for Gru og hans Minioner. Spesielt hovedminionene Kevin, Stuart og Bob og nykommer Otto får rikelig med tid til å utføre sine helsprøe og ikke alltid like gjennomtenkte stunts.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">12 år gamle Gru sliter med nattesøvnen blant sine Minioner</span>
12 år gamle Gru sliter med nattesøvnen blant sine Minioner

70-talls nostalgi

Å putte historien til 70-tallet, med sin overdådige klesstil, ekstreme hårfrisyrer, muntre discomusikk og enorme fargepalett er en aldri så liten genistrek. Samtidig som de har lagt mesteparten av handlingen til gatene i San Francisco, gir det automatisk masser av muligheter som blir utnyttet til det fulle.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Utrolig hva man kan få med store sørgmodige pupiller</span>
Utrolig hva man kan få med store sørgmodige pupiller

Komiske krumspring

Selve historien er superenkel og nokså lett gjennomskuelig. Det gir midlertidig rom for å fremme humoren og gir ekstra plass til enkelte digresjoner for enda mer komiske krumspring.

Det er også en god ting at de har hentet Gru tilbake i hovedrollen, og ikke etterlatt all handling til Minionene. Nå blir det en karakter å forholde seg til dramaturgisk sett, der minionene passer utmerket inn som sidekarakterer.

Den nye superskurkgruppa «Vicious 6» er også et lystig tilskudd til universets antagonister, og bidrar til det fulle med å spre sin ondskap på en fornøyelig måte.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Litt magi som slår uheldig ut</span>
Litt magi som slår uheldig ut

Eksepsjonell timing

Dette er så muntert og sjarmerende, at selv den største skeptiker raskt blir overvunnet. Animasjonen fra en film av dette kaliberet er selvsagt nærmest plettfri, med en eksepsjonell timing.

Musikken er vesentlig funky 70-tallsmusikk med nye og gamle storheter. En herlig introsekvens i reneste James Bond-stil setter sporenstreks standarden. Filmen stjeler ellers helt vilt og henter inspirasjon fra de største filmene i filmhistorien.

Dette er en film som egentlig skulle komme ut i 2020, men ble lagt på vent til en viss pandemi ga slipp på kvelertaket. Ventetiden var definitivt verdt det, med tanke på fornøyelsen det er å få oppleve dette i kinosalen.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Den nye ondskapen har fått en egen gruppe</span>
Den nye ondskapen har fått en egen gruppe

Nydelig underholdning

Intensiteten i den enkle historien opprettholdes gjennom hele filmen, noe som egentlig er ganske så imponerende. Samtlige karakterer har høy underholdningsverdi, med selveste Minions som rettmessig de største trekkplastrene.

Dramaturgisk har filmen gått det enkle spor, og det tror jeg er helt rett for en type film som dette. Filmskaperne har også gått en annen vei enn den første Minionfilmen, som hadde sine tydelige svakheter. De har startet friskt med et nytt kapittel, og det med umiddelbar suksess.

Det er sikkert mye man kan sette fingrene på, men hvem bryr seg om det på en film som dette. Dette er og blir en gledesspreder av ypperste kvalitet. Man kan ikke annet enn å bli i ekstremt godt humør av å bivåne dette, selv lenge etter at filmens rulletekst har forlatt lerretet.

Anmeldelsen er basert på den originale (engelske) versjonen av filmen.

Powered by Labrador CMS