Katastrofalt mageplask

FILMANMELDELSE

Originaltittel: Moonfall

Sjanger: Katastrofe/Science Fiction/Action/Drama

Regissør: Roland Emmerich

Manus: Spenser Cohen, Harald Kloser & Roland Emmerich

Medvirkende: Halle Berry, Patrick Wilson, John Bradley, Erme Ikwuakor, Charlie Plummer, Michael Peña, Donald Sutherland

Sensur: 12 år

Spilletid: 2t. 10min.

Terningkast: TO

FILM: Den tyske regissøren Roland Emmerich fornekter seg ikke. Han kan vel uten tvil kalles Hollywood ukronede konge av lettfattelige actionfilmer med størst fokus på store globale ødeleggelser, gjerne av kjente landemerker. Inn i miksen liker han også å putte inn banale menneskelige «underdogs»-historier, ofte ispedd tamme halvhjertet forsøk på humor.

Mannen bak filmer som «Independence Day», «Godzilla » , «The Day After Tomorrow», «2012», «White House Down» og «Midway» følger med «Moonfall» opp i sine vante spor.

Her er det papirtynne karakterer som innehar få sympatiske trekk, og heller mer i retning av å være irriterende. Noe som er en dårlig sammensetning for tilskueren å heie på. Da man etterhvert bryr seg fint lite om hovedpersonenes skjebne, så blir det vanskelig å forholde seg til resten av scenarioet - som ikke overbeviser voldsomt med sin totalt åndsfraværende oppfatning av fysiske lover. Men sånt kan ellers gi grobunn for mye morsomme actionsekvenser, hadde det gitt noen som helst mening det man fikk prosjektert på lerretet.

Historien

Patrick Wilson spiller eks-astronauten Brian Harper, som igjen må snøre på seg månedrakten sin, da han er den eneste gjenlevende mennesket som kan fly den avdankede og pensjonerte romferja «Endeavour» som må hentes ut fra NASAs eget museum.

Dette er nemlig dagens eneste mulighet for å nå månen. Han må legge alle tidligere motsetninger med tidligere kollega Jo Fowler (Halle Berry) til side, for så sammen kunne redde planeten vår fra å krasje med vår egen måne som har kommet ut av sin bane. Vi må heller ikke glemme konspirasjonsteoretiker KC Houseman (John Bradley), som er med på lasset for komisk avlastning og for å prøve ut sin teori om at månen skjuler noe annet - som er den direkte årsak til at den er ute av kurs.

Videre blir det et sammensurium av hendelser som har direkte, indirekte eller absolutt ingen påvirkning til filmens videre handling. Manuset har ekstremt hastverk med å villede oss med ulogiske løsninger og forhastede konklusjoner uten behov for å begrunne hvorfor. Karakterene er mange, og ofte er de mer en distraksjon fra den egentlig historien enn at de tilfører noe.

Dataeffekter på anbud

Men som så mange Roland Emmerich-filmer før, så er det data-effektene som har fått tilført mest ressurser. Og med et manus som spriker i alle retninger virker det som de har satt all sin lit på at effektene vil redde dagen. Men den gang ei, mye av effektene ser ut som har blitt lagt ut på anbud, og derav de med de billigste løsningene som vant.

Noe skal sies ser forholdsvis overbevisende ut, men mye ser også ekstremt uekte ut, og logisk forvirrende og totalt usannsynlig. Også en hel biljakt-scene har de falt for fristelsen å lage alt i computeren. Det blir sjelden bra, ei heller her, når man plutselig får en opplevelse av at man befinner seg i et dataspill.

Mye av det tekniske oppleves ganske så annenrangs for en Hollywood-produksjon av dette formatet. Lydmiksen føles også nokså middelmådig, hvor lyden virker bare å være mikset høyest mulig i samarbeid med intetsigende musikk, som ikke tilfører så mye annet en bakgrunnsstøy.

Foto er mest opptatt å matche de mange data-effektene, og klippen har ekstremt hastverk med å klippe seg forbi alle scenene som forsøker å gi noe som helst forklaring på hva som egentlig skjer.

Gjenkjennelige varemerker

Hovedskuespillerne skal ellers få ganske mye skryt for at de i det hele tatt klarer å opprettholde seg så profesjonelle at de klarer å lire av seg sine fordummende replikker på en overraskende overbevisende måte. Mens resten av skuespiller-ensemblet er nokså ujevnt og strever med sine likegyldige replikker.

Dette er uten tvil en Roland Emmerich-film, hvor alle hans etterhvert gjenkjennelig varemerker popper opp i tur og orden. Kjente landmerker blir ødelagt. Manus tyr stadig til forenklede snarveier. Et lass av bitre karakterer uten særlig overbevisende tiltrekningskraft. Et bonanza av usannsynlige effekter. En kulminasjon av ulogiske problemløsninger. Halvhjertet forsøk på humor.

Og for ikke å glemme det mest essensielle: Totalt fravær av logisk, sunn fornuft når det gjelder å komme med en troverdig slutt-konklusjon.

Håpefull start

Nå virker dette kanskje vel krasst og muligens litt forutinntatt. Faktisk var jeg ganske så håpefull i starten av filmen, som umåtelig hadde en viss tiltrekningskraft som jeg fant forholdsvis underholdende.

Men det gikk dessverre fort over, og etterhvert satt man bare og måpte over hva man fikk prosjektert på lerretet. Dumt ble bare overgått av noe enda dummere, og de mange overdrevne effektene gjorde det hele ufrivillig komisk. En humor som mange av de irriterende karakterene heller ikke klarte å tilby i vesentlig grad selv om de prøvde, om en ganske så halvhjertet.

Katastrofefilmer kan ha meget høy underholdningsverdi i ulike former, men «Moonfall» innehar dessverre ingen av dem.