Noe skremmende er der oppe

FILM: På en avsidesliggendes hestefarm i Californias mindre gjestmilde utmark, prøver familien Haywood å få endene til å møtes ved å avle opp hester og være heste-trenere på ulike Hollywood-produksjoner.

Etter noe som i første øyekast virker som en tragisk ulykke forårsaket av ekstreme tilfeldigheter, føler den innesluttede sønnen på gården (Daniel Kaluuya) at det er noe som skurrer rundt omstendighetene.

Med litt hjelp fra et ganske så dysfunksjonelt team, som inkluderer hans utagerende og temmelig irriterende lillesøster, en eksentrisk dokumentarist og en IT-nerd, oppdager de etterhvert noe skremmende som har en appetitt for hester.

Bisarre situasjoner

Regissør Jordan Peele blir hyllet som den neste store innen thriller sjangeren. Hans debutfilm «Get Out» ble en overraskende hit, med fire Oscar-nominasjoner, hvor Jordan Peele innkassert en Oscar for beste manus. Sjangeren han debuterte i var også overraskende, all den tid han for det meste har tilbrakt sitt talent innen komedie-sjangeren.

«Nope» er hans tredje film som regissør og manusforfatter. Filmen leker rundt i samme thrillersjanger som de to forrige filmene hans. Denne gangen har han også tilført et ekstra element i form av litt Science-Fiction materiale.

Han fortsetter ellers å skape bisarre situasjoner, og smøre på med underliggende toner av komisk tilsnitt, som for det meste grunner ut fra absurditeten i situasjonene. En sidehistorie her som vekker oppsikt er en kortlevd, fiktiv sit-com fra 90-tallet, hvor en lei sjimpanse, plutselig går amok under en innspilling med et katastrofalt utfall.

Tone og stil

Regien er solid i form og utførsel. Daniel Kaluuya som sønnen OJ, spilles ganske nedtonet og står i stil med hans innadvendte karakter. En karakter som er strake motsetningen til hans søster Emerald (Keke Palmer) som er så utadvendt og livlig, at det grenser og tidvis havner over på den irriterende siden.

Det ulne radarparet følges av et foto, som tidvis liker statiske bilder, gjerne fra underlige steder og vinkler. Dette skaper en underbevissthet av å være overvåket som matcher dramaturgien.

Lydbildet er relativt anonymt og realistisk, uten trang til å overdrive. Musikken følger kledelig i lydbildets spor. Klippe-rytmen er rolig og harmonisk, noe som skaper en tålmodig oppbygning av enkelte scener. En stil som passer utmerket til filmens tone og stil.

Jo mindre du vet, jo bedre

Dette er en film som fungerer best for opplevelsen «jo mindre du vet jo bedre». Den har definitivt sine øyeblikk, og et par scener utmerker seg ekstra. Thriller-effekten opprettholdes stabilt under filmens drøye to timers varighet.

Likevel er det elementer som skurrer, og senker helhetsinntrykket. Den innehar enkelte faktorer hvor det mest irriterende er den høylytte søsteren uten særlige hemninger. Jeg forstår valget, som en katalysator for broren. Likevel fungerer det ikke helt optimalt, og muligens er det min subjektive oppfatning som kupper min objektive side.

Spesialeffektene fremstår også enkelte steder underlige, da spesielt designmessig. Det blir umulig å forklare hvorfor uten å spoile deler av handlingen, men enkelte elementer i effektene ser ut som en designet presenning. Videre er karakterenes motiv nokså ullent, spesielt når filmens tone snur til det verre og det ikke lenger bare er hest som står på menyen. Samtidig har historien et eget sett med regler karakterene etterlever, som aldri blir forklart eller gir noen umiddelbar fornuft.

Innholdsrik lappskaus

Tross alle irriterende fragmenter, føles «Nope» ganske så original. Muligens ikke selve innholdet i historien sådan, men heller hvordan det hele blir formidlet.

Dette er en saktegående film med en ubehagelig tone, som gradvis eskalerer langt inn i 4. akt. Man sitter igjen med en variert opplevelse, hvor perfeksjon langt i fra er attraksjonen.

Opplevelsen blir likevel en innholdsrik lapskaus av tilfeldig mørk humor, periodevis forlystelse, surrealistiske underligheter, lettere irritasjon, og masser av ubehag.