SOSIALE UTFORDRINGER: Yaya (Charlbi Dean) flørter med en kjekk matros, mens kjæresten Carl (Harris Dickinson) ved siden av, kjenner på sjalusien. Filmens stadige sosiale og delikate ubehageligheter pusher til stadighet vår komfortsone.
SOSIALE UTFORDRINGER: Yaya (Charlbi Dean) flørter med en kjekk matros, mens kjæresten Carl (Harris Dickinson) ved siden av, kjenner på sjalusien. Filmens stadige sosiale og delikate ubehageligheter pusher til stadighet vår komfortsone.

Nydelig og kvalmende absurd Cannes-vinner

«Triangle of Sadness» er en fremragende samfunns-satirisk film hvor modellverden og de rikes lekegrind får gjennomgå. Filmen lever også opp til all hypen og forventningene, og innfrir med sin særegne stil.

Publisert Sist oppdatert

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Triangle of Sadness
Sjanger:
Drama/Satire/Komedie

Regissør: Ruben Östlund

Manus: Ruben Östlund

Medvirkende: Woody Harrelson, Harris Dickinson, Charlbi Dean, Vicki Berlin, Dolly De Leon, Zlatko Buric, Carolina Gynning, Henrik Dorsin, Arvin Kananian, Sunnyi Melles, Alicia Eriksson

Sensur: 12 år

Spilletid: 2t. 27min.
Terningkast: FEM

FILM: Modellparet Carl (Harris Dickinson) og Yaya (Charlbi Dean) sliter seg gjennom hverdagen i en overfladisk og kynisk motebransje. Forholdet skranter og har nådd et nytt lavpunkt, da de får sponset et gratis rom ombord en luksusyacht for superrike passasjerer. Her prøver de å reboote gnisten blant groteskt rike mennesker og et mannskap som gjør alt for å blidgjøre dem.

Hierarkiet er urokkelig inntil en katastrofal kveld ombord i yachten, der et lite representativt utvalg av de ulike menneskene ombord, strander på en øde øy. Her slår det etablerte hierarkiet sporenstreks sprekker. Penger har ikke lenger noen verdi og Darwins lære om «survival of the fittest» er det som plutselig rår.

Den svenske regissøren og manusforfatter Ruben Östlund liker å plassere sine karakterer midt i absurde og ubehagelige sosiale situasjoner. Videre liker han å utforske historier der de menneskelige sidene har egne innarbeidede konvensjoner, hvor karakterer strever etter å finne sin plass.

Satiren ligger aldri langt unna, og blir tidvis brukt flittig, særlig for å understreke menneskets noen ganger irrasjonelle handlingsmønster. Mennesker er som flokkdyr, som alltid ser etter anerkjennelse fra sine likesinnede, og plassen i hierarkiet blir diktert av makt og tilgang til penger, særlig groteskt mye penger.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">De kvalmende rike foreviger stunden der de nyter luksusen på dekk</span>
De kvalmende rike foreviger stunden der de nyter luksusen på dekk

Ingen regler

Når det premisset endelig er satt etter en forholdsvis lang introduksjon av de ulike karakterene, setter absurditetene for alvor i gang. Den ene minneverdige scenen etter den andre etterfølger hverandre i hurtig tempo, og når sitt sinnsvake klimaks på et fornemt middagsselskap sammen med den fordrukne kapteinen (Woody Harrelson). Herfra og ut gjelder ingen regler.

Filmskaper Ruben Östlund har med «Triangle of Sadness» skapt et univers som virkelig utfordrer de sosialt behagelige konvensjonene. Sist gang gjorde han det samme med kunstmiljøet i filmen «The Square», som virkelig fikk gjennomgå. Likevel klarer han det uten å peke noen moraliserende pekefinger. Han lar heller handlingene og karakterene få nok plass til å snakke for seg selv. Opplevelsen blir mer av den observerende art, og gjør det meget virkelighetsfullt.

Skuespillerne får tid til å utforske sine karakterer, der ingenting virker å være for usannsynlig i sin utførelse. Likefullt føles det hele ekte og realistisk, uansett hvor fjernt strikken strekkes. Det faller selvsagt ned på utvalget av karakterer, som er en herlig miks av virkelighetsfjerne, smiskende, selvhøytidelige, pretensiøse, sosialt utilpassende, patetiske, undertrykkende, dominerende, dikterende, underkuede, desperate, ambisiøse og resignerte mennesker. Her har castingen gjort en genial jobb med å finne skuespillere som passer til sine respektive roller, som igjen gjør de overraskende troverdig.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Styrmann (Arvin Kananian) og selveste Kapteinen (Woody Harrelson) velkommer sine gjester til en minneverdig aften</span>
Styrmann (Arvin Kananian) og selveste Kapteinen (Woody Harrelson) velkommer sine gjester til en minneverdig aften

Komfortsonen utfordres

Manusets struktur gir også rikelig med rom til å bivåne de ulike karakterene. Den objektive plassering av kameraet følger karakterene tilsynelatende uten noen form for dramaturgisk struktur. Likevel ligger det en forholdsvis skjult struktur der, som har en bevisst retning den vil dra oss i.

Ruben Östlunds har sin egen registil. Spesielt i dialogscenene liker han å holde ekstra lenge på en karakter, selv når vedkommende ikke prater - for også å vise vedkommendes reaksjon. Dette skaper en ekstra dimensjon under en dialogscene, og gir noe ekstra i tilnærmingen og oppfattelsen av karakterens sinnstilstand. Det skjer til stadighet mye utenfor kamera, som ofte er låst på karakterens oppfattelse av situasjonen. Mange av tagningene er også lange, noe som fungerer optimalt jo mer bisarr og absurd situasjonen er.

Som seer, som også underbevisst har de samme innarbeidede konvensjonene, blir vår egen komfortsone til stadighet utfordret.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Carl prøver desperat å forklare et dilemma som handler om penger og mangel på det</span>
Carl prøver desperat å forklare et dilemma som handler om penger og mangel på det

Trykkende opplevelse

Musikken som blir brukt er ofte tunge, mørke komposisjoner innen ulike sjangre av klassisk musikk. Filmen har ingen egen komponist, som er nokså uvanlig.

Musikkvalget av de ofte tunge komposisjonene skaper fort en trykkende opplevelse, som effektiviserer stemningen og tonen i filmen. Lydsporet er meget effektivt utført, enkelt og oversiktlig da enkelte scener har mye av lyd og dialog utenfor bildet. Fargepaletten er forholdsvis nøytral og naturlig, som passer den dokumentariske tilnærmingen.

Produksjonsverdien ellers er overbevisende og troverdig. Redigeringen gir mye tid og rom. Selv om min opplevelse av filmen aldri oppfattes kjedelig, tror jeg muligens at det dveles litt unødvendig på enkelte scener som kunne nytt godt av å bli strammet opp og trimmet litt. Det er også det eneste negative, hvis det kan oppfattes slik, jeg har å bemerke.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Den sørafrikanske modellen og skuespiller Charlbi Dean spiller Yara, som også ulykksalig ble hennes siste rolle da hun tragisk døde tidligere i år etter sykdom</span>
Den sørafrikanske modellen og skuespiller Charlbi Dean spiller Yara, som også ulykksalig ble hennes siste rolle da hun tragisk døde tidligere i år etter sykdom

Myriade av underholdning

Filmens budskap ligger selvsagt der, men uten den nevnte pekende finger som dikterer hva vi måtte mene. Filmen har sine stikk til dagens brukssamfunn, og forskjellene i de ulike samfunnslag. Og hva penger avler av pretensiøs luksus og overforbruk av vår planets stadig minkende ressurser.

«Triangle of Sadness» er en fremragende samfunns-satirisk film hvor modellverden og de rikes lekegrind får gjennomgå. Filmens stadige sosiale og delikate ubehageligheter pusher vår komfortsone. Det gir også en unik plattform for absurde og bisarre situasjoner, som har en underlig tiltrekkende atmosfære og overøser oss av en myriade av ekstremt underholdende og lattervekkende øyeblikk.

Powered by Labrador CMS