Visuelt utsøkt - innholdsmessig hul

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Civil War
Sjanger: Thriller/Drama/Action/Krig
Regissør: Alex Garland
Manus: Alex Garland
Medvirkende: Kirsten Dunst, Wagner Moura, Cailee Spaeny, Stephen McKinley Henderson, Jesse Plemons, Nick Offerman
Sensur: 15 år
Spilletid: 1t. 49 min.
Terningkast: TRE

FILM: Alex Garland har etter hvert opparbeidet seg en veldig interessant CV, både som manusforfatter og regissør. Med høydepunkter som “28 Days Later”, “Sunshine” og “Ex-Machina” som manusforfatter, der han på sistnevnte også fungerte som regissør.

Lavpunktet hans, etter min mening, må kunne sies å være veldig opphausede “Annihilation”.

Naivt og uvirkelig

Statene California og Texas har av en eller annen grunn gått sammen for å styrte den sittende presidenten (Nick Offerman). Krigsfotografen Lee (Kirsten Dunst) og journalist/krigsjunkie Joel (Wagner Moura) planlegger å kjøre inn i krigssonen i Washington i håp om å få et intervju med den tilsynelatende fallende presidenten. I utgangspunktet ganske så naivt og uvirkelig all den tid Washington er midt i en krigssone.

Det er derimot ingen hindring, og med seg på lasset får Lee noe motvillig med seg veteran-krigskorrespondent Sammy (Stephen McKinley Henderson) og fotograf-ferskingen Jessie (Cailee Spaeny), som forøvrig er en stor fan av Lee. Kun bevæpnet med kamera og skuddsikre vester kjører de så velvillig inn i krigssonen av et dystopisk USA midt i en brutal borgerkrig.

Dette er utgangspunktet for Alex Garlands “Civil War”. Noe som skulle være enkelt å forholde seg til, og skremmende nok mer virkelighetsnært enn noen gang i dagens ustabile politiske klima i USA. For med et interessant skuespillerensemble og en spennende regissør med et fengende plott, skulle alt ligge til rette for et engasjerende og skremmende kritisk blikk på et sønderslitt og fragmentert USA, hvor de politiske ytterpunktene eskalerer til et verst tenkelig utfall.

Men en slik oppskrift unnviker regissør og manusforfatter Alex Garland for alt det er verdt.

Høy produksjonsverdi

Filmens dramaturgi fungerer som en roadmovie, som sakte men sikkert tar oss gjennom en eskalering av ubehagelig og alarmerende scener frem til en mektig og ekstremt vellaget militær slag-scene i Washington som oppleves så virkelighetstro som det kan bli. Da med unntak av hvor nære filmens hovedpersoner får følge en militær enhet i kamphandlinger, som selvsagt aldri ville ha skjedd.

Produksjonsverdien er stor, og føles meget naturtro der filmens firkløver beveger seg lengre og lengre inn i det krigsherjede USA. Det mest skremmende øyeblikket står skuespiller Jesse Plemons for, der han spiller en soldat blottet for empati og medmenneskelighet mens han og hans medsammensvorne er i ferd med å fylle opp en massegrav med lik, samtidig som de har tatt til fange en av firkløveret og vurderer denne personens videre skjebne.

Teknisk sett er regien på skuespillerne og det visuelle supersolid. Skuespillet er kledelig nedtonet, og karakterene fremstår meget reflekterte og naturtro. Foto er meget imponerende med noen enkeltstående eksepsjonelt flotte film-scener. Redigeringen gir skuespillerne rom samtidig som den er stram og effektiv. Lydbildet er intenst og aktivt med rom for stillhet. Det generer en kledelig kontrast til det visuelle. Musikkbruken er derimot til tider underlig og enkelte steder malplassert. Bruk av enkelte sanger oppleves i mot sin opprinnelige hensikt. I stedet fremstår musikkbruken nærmest ufrivillig sarkastisk i deler av sin formidling.

Manglende budskap

Det største problemet med filmen er derimot filmens manus og mangel på vilje til å gå dypere inn i konflikten. Det hele oppleves, når en har summet seg etter filmens høye intensitet, ganske så overfladisk og hult. Karakterene fremstår enigmatisk, strandet i en handling som aldri gjengir noen forklaring.

Jo mer man går i dybden av filmen, jo flere spørsmål dukker opp uten noen form for vilje til å besvare dem fra filmens side. Filmens konflikt virker smått meningsløs, der ingen av sidene blir belyst. Hva og hvorfor ting har eskalert til en brutal borgerkrig forblir et mysterium.

Hvem de fire karakterene er, virker også å være uinteressant i regissørens øyne. Det blir bare formidlet et overfladisk blikk av noen karakterer som befinner seg i en skremmende situasjon, i en sivilisasjon som rakner i en skremmende fart.

Det er meget synd, for det er så mange interessante aspekter denne filmen kunne belyst, hadde den hatt motet til å ytre eller i hvert fall turt å lefle med noen form for kontroversielle synspunkter. Da kunne det blitt en film for historiebøkene på linje med “Apocalypse Now”, som faktisk deler mange likheter, men som befinner seg på et helt annet filmatisk nivå.