Byutvikling på kreditt

KOMMENTAR: Økonomidirektør Leif Arne Steingrimsen orienterte denne uken kommunestyret i Drammen om fjorårets regnskap. Tallene viser et overskudd på 349 millioner kroner og rundt 600 millioner på bok. Likevel kom Steingrimsen med en klar advarsel til politikerne i det han tegnet et langt mer krevende bilde framover: En samlet lånegjeld på rundt 10 milliarder kroner og årlige rente- og avdragskostnader som kan passere 1 milliard kroner innen 2030.

Det er denne kombinasjonen som er det egentlige poenget , ikke enkeltstående regnskapstall, men strukturen som nå binder opp store deler av kommunens handlingsrom.

En vesentlig del av gjeldsveksten kan knyttes til store investeringsprosjekter, deriblant ny bybro. Prosjektet er blitt et synlig og fysisk vellykket løft for byen. Men økonomisk reiser det fortsatt grunnleggende spørsmål: Hvordan et prosjekt som opprinnelig var budsjettert langt lavere, endte på nærmere 2 milliarder kroner, omtrent tre ganger rammen, uten at det i særlig grad utløste offentlig politisk oppgjør underveis.

Det er ikke i ettertid selve sluttresultatet som er hovedproblemet, men fraværet av en tydelig styrings- og ansvarslinje mens kostnadene eskalerte. Det mest oppsiktsvekkende er nesten fraværet av reaksjoner. Jeg har lenge undret meg over at ingen ser ut til å rynke på nesen over at et kommunalt prosjekt sprekker med milliardbeløp. Ingen blir stilt tydelig til ansvar. Ingen større gjennomgang av hvordan dette kunne skje. Alt ser ut til å drukne i begeistringen over hvor fint det er blitt.

I enhver annen virksomhet ville overskridelser i denne størrelsesordenen ført til kraftige reaksjoner, kritiske spørsmål og krav om ansvarlighet. I Drammen virker det som om man nærmest har akseptert at store offentlige prosjekter bare blir langt dyrere enn planlagt.

Når dette samtidig skjer parallelt med nye saker om ulovlige innkjøp utenfor rammeavtalene, begynner det å tegne seg et bilde av en kommune der kontroll og økonomisk styring ikke fungerer godt nok.

Poenget er derfor ikke å redusere betydningen av investeringene, men å stille et mer grunnleggende spørsmål: Om styringssystemet er robust nok til å håndtere prosjekter av denne størrelsen uten at kostnadskontrollen i praksis glipper.

Det er i dette bildet økonomidirektørens advarsel må forstås. Til tross for et positivt årsresultat og en betydelig likviditetsreserve vil det framtidige økonomiske handlingsrommet bli sterkt begrenset av det høye gjeldsnivå og finanskostnader.

Det er derfor ikke bare et økonomisk spørsmål, men et politisk.

Drammen står nå i et veivalg der tidligere investeringsbeslutninger har bundet opp store deler av framtidig handlingsrom. Det setter klare krav, både til den nye kommunedirektøren som skal ansettes, og ikke minst til det nye kommunestyret som velges neste år. Her handler det om å etablere en langt strammere praksis for styring, kontroll og prioritering dersom økonomisk tillit skal gjenreises. Her må det kostes og vaskes i alle krinker og kroker, både politisk og administrativt.