Trenger Norge, og ikke minst Drammen, flere «bestefedre»?

KOMMENTAR: Når hele landet, inkludert oss her i Drammen, hyller kong Haralds varme, selvironi og respekt for andre, er det verdt å spørre hvorfor de samme egenskapene har så trange kår i den offentlige samtalen ellers.

Kong Harald blir med rette hyllet for sin kongegjerning. Han sto for mangfold og integrering og minnet oss om at alle skal ha de samme rettighetene og den samme retten til å høre til i Norge. Vi har satt pris på hans lune humor og selvironi, men kanskje aller mest på hans sjeldne evne til å få mennesker til å føle seg sett og velkomne.

Et uttrykk går igjen etter hans død: Kong Harald var «hele landets bestefar». Det sies av unge og gamle, av mennesker med ulik bakgrunn og fra forskjellige deler av det politiske landskapet. Men hva er det egentlig vi sier når vi kaller ham det?

For samtidig som hyllesten har vært unison, begynner også kritiske spørsmål å melde seg. Hvor mye er for mye? Hvor går grensen mellom respektfull omtale og en form for persondyrkelse? Mediekritiker Anki Gerhardsen er blant dem som har stilt spørsmål ved om dekningen har blitt for omfattende og følelsesladet.

Det blir også stilt spørsmål ved den selvpålagte stansen i den politiske debatten. Partiene har lagt striden til side for å vise respekt. Det er forståelig. Men hvor lenge skal demokratiet være stille når en konge dør? Det ligger et paradoks her.

For politisk stillhet er ikke nødvendigvis i kong Haralds ånd og den mest treffende måten å hedre vår avdøde konge på. Gjennom sin kongegjerning løftet han fram demokrati, åpenhet, ytringsfrihet og inkludering. Budskapet var aldri at vi skulle være enige. Snarere viste han hvordan mennesker med ulik bakgrunn, tro, livssyn og meninger likevel kan tilhøre det samme fellesskapet.

Derfor er det kanskje et annet spørsmål som er mer interessant enn om mediene har gått for langt: Hva er det vi egentlig hyller når vi kaller kong Harald hele landets bestefar?

Det er ikke tvil om at hyllesten er oppriktig, men det er trolig ikke bare en konge vi tar farvel med. Vi hyller også egenskapene han representerte: erfaring og kunnskap, respekt for annerledeshet, evnen til å lytte og en måte å møte mennesker på uten først å spørre hvilken leir de tilhører.

Det står i sterk kontrast til mye av den offentlige debatten vi har vent oss til. Ikke minst har vi i de siste årene sette dette her i Drammen

På nettet og i sosiale medier har avstanden mellom oss ofte fått større oppmerksomhet enn det vi har felles. Politiske motstandere blir tillagt motiver de ikke nødvendigvis har. Uenighet blir personlig. Skjellsord og karakteristikker belønnes med oppmerksomhet. Den som roper høyest, får ofte større plass enn den som forsøker å forstå hvorfor andre mener noe annet. Og så dør kong Harald.

Plutselig samles et land og en by med store politiske, kulturelle og generasjonsmessige forskjeller om en mann som sjelden hevet stemmen. En mann som kunne være alvorlig uten å være selvhøytidelig. Som kunne snakke om forskjellene mellom mennesker uten å gjøre forskjellene til et problem. Og som hadde autoritet uten stadig å måtte demonstrere den.

Kanskje er det derfor uttrykket «hele landets bestefar» har fått slik kraft. En bestefar er selvfølgelig ingen politisk kategori, men som bilde rommer «bestefar» noe interessant: erfaring uten bedrevitende arroganse, autoritet uten behov for å dominere og en trygghet på at familien fortsatt er en familie selv når familiemedlemmene er rykende uenige.

Det er nettopp dette menneske vi har sett i kong Harald. Det betyr ikke at kritikken av mediedekningen skal avvises. Mediene kan forsterke en nasjonal sorg. Når de samme bildene, minnene og følelsene fyller sending etter sending, kan den kollektive sorgen også oppleves som påtrengende for dem som ikke føler det samme. I et åpent samfunn må det være plass både til dem som sørger dypt, dem som betrakter det hele på avstand og dem som stiller kritiske spørsmål.

Men mediene kan neppe alene skape den brede gjenkjennelsen som ligger i betegnelsen «hele landets bestefar». Kanskje forteller betegnelsen oss om et savn. Ikke først og fremst et savn etter kongelig autoritet. Heller ikke etter eldre menn som skal fortelle resten av oss hvordan landet bør være. Men kanskje etter en måte å være sammen på.

Kan det være at flere er blitt lei av at enhver uenighet skal utvikle seg til en kamp mellom vinnere og tapere, gode og onde? At vi savner mennesker som kan stå tydelig for noe uten samtidig å mistenkeliggjøre dem som mener noe annet? At folkeskikk, selvironi og respekt har fått en særlig verdi nettopp fordi vi så ofte opplever det motsatte?

Det vet vi selvfølgelig ikke. Og vi skal være forsiktige med å gjøre en hel nasjons sorg til bevis for én bestemt samfunnsanalyse. Men reaksjonene etter kong Haralds død gjør spørsmålet verdt å stille.

For det er et tankekors dersom vi nå hyller egenskaper som vi samtidig gir stadig dårligere vekstvilkår i den offentlige samtalen. Kanskje er det nettopp derfor så mange har kalt kong Harald «hele landets bestefar».

Ikke fordi Norge trenger flere eldre menn som forteller oss hva vi skal mene. Men fordi vi kanskje trenger mer av det vi forbinder med «den gode bestefaren»: erfaring uten arroganse, autoritet og humor uten behov for å dominere, uenighet uten fiendskap og evnen til å le litt av seg selv.

Kanskje forteller sorgen etter kong Harald derfor om noe mer enn tapet av en konge. Kanskje forteller den også om et savn etter en måte å være sammen på. I så fall er svaret kanskje ja. Norge trenger flere «slike bestefedre».

Mennesker som har erfaring nok til å vite at de ikke alltid har rett. Som kan være tydelig uten å gjøre motstanderen liten. Som lytter før de dømmer, og som forstår at uenighet ikke behøver å ende i fiendskap.

«Slike besteforeldre» bør vi ha flere av i alle aldre, uavhengig av titler eller posisjoner. Kong Harald har vist oss at det går an.