Vold er ikke en del av jobben

MENINGER: De fleste som jobber i helse- og omsorgstjenestene har opplevd det: slag, spark, spytting, lugging, biting eller trusler.

For noen skjer det sjelden. For andre skjer det så ofte at det nesten blir en del av hverdagen. Og kanskje er det nettopp det som er det største problemet.

Vold mot ansatte i institusjons- og hjemmetjenestene har i altfor stor grad blitt normalisert. Vi forventes å håndtere krevende situasjoner profesjonelt, og det gjør vi. Men profesjonalitet må aldri forveksles med aksept. Ingen skal måtte tåle vold på jobb fordi de har valgt å arbeide med mennesker i sårbare livssituasjoner.

Likevel er det nettopp dette som skjer. Mange voldshendelser blir aldri rapportert. Ikke fordi ansatte ikke bryr seg, men fordi arbeidshverdagen ofte er så presset at rapportering blir en oppgave som må presses inn mellom medisinutdeling, dokumentasjon og omsorgsoppgaver.

Resultatet er at volden blir usynlig. Når tallene ikke viser virkeligheten, blir det vanskeligere å få gjennomslag for nødvendige tiltak. Dermed oppstår en ond sirkel: Manglende rapportering gir mindre oppmerksomhet, som igjen gir mindre forbedringsarbeid.

Mange ansatte ser heller ikke hvilken betydning rapporteringen har. Når avvik skrives uten synlige resultater eller konkrete tilbakemeldinger, oppstår det en naturlig frustrasjon. Hvorfor bruke tid på noe som ikke ser ut til å føre til endring?

Andre opplever rapporteringssystemene som unødvendig kompliserte og tidkrevende. Samtidig har terskelen for hva som meldes blitt stadig høyere. Slag som ikke gir synlige skader. Trusler som aldri anmeldes. Hendelser som bortforklares med sykdom eller situasjon.

Sakte, men sikkert flyttes grensen for hva som anses som normalt. Det er en farlig utvikling. På papiret har mange arbeidsplasser gode rutiner. Problemet er at rutiner alene ikke skaper trygghet. Opplæring krever tid. Trening krever tid. Gjennomgang av hendelser krever tid.

Når bemanningen er presset og driften alltid må gå først, blir nettopp disse aktivitetene ofte nedprioritert. Konsekvensen er at ansatte får ulik kunnskap om forebygging, håndtering og oppfølging etter vold og trusler.

Oppfølgingen varierer også betydelig. Noen opplever ledere som tar rask kontakt, tilbyr samtaler og sikrer nødvendig støtte. Andre opplever at hendelsen registreres og deretter blir glemt.

Ingen ansatte skal være avhengige av hvilken leder eller avdeling de tilfeldigvis jobber under for å få god oppfølging etter å ha blitt utsatt for vold på jobb. Derfor må Drammen kommune styrke innsatsen mot vold og trusler i helse- og omsorgstjenestene.

Vi trenger ikke flere flotte formuleringer om nulltoleranse dersom de ikke følges av handling. Vi trenger prioriteringer som merkes ute på arbeidsplassene.

Drammen kommune må:

• Sikre regelmessig og obligatorisk opplæring i forebygging og håndtering av vold og trusler.

• Gi ansatte tid til rapportering i arbeidstiden.

• Forenkle og forbedre rapporteringssystemene.

• Tydelig slå fast at all vold og alle trusler skal meldes.

• Innføre lik og forpliktende oppfølging etter voldshendelser.

• Synliggjøre hvilke forbedringer som faktisk kommer som følge av avviksmeldinger.

• Rapportere åpent om omfanget av vold og trusler mot ansatte.

• Sikre tilstrekkelig bemanning slik at forebygging blir mulig i praksis.

• Innføre felles standarder for oppfølging av berørte ansatte.

• Ansvarliggjøre ledelsen for resultater innen forebygging og oppfølging.

Dette handler ikke bare om arbeidsmiljø. Det handler om verdighet, respekt og sikkerhet for menneskene som hver dag går på jobb for å ta vare på andre.

De ansatte er helse- og omsorgstjenestens viktigste ressurs. Når de utsettes for vold, må det tas på alvor. Når de melder fra, må de bli hørt. Når de trenger støtte, må den være der. Vold skal ikke være en del av jobben.

Det er på tide at Drammen kommune viser det gjennom handling, ikke bare fine ord i festtaler eller fra talerstol.

Av
Geir Blom
Hjelpepleier 
Varamedlem kommunestyret