Uverdige forhold i eldreomsorgen er ikke bare et spørsmål for de eldre
Hvor er drammenspolitikerne i denne debatten?
Publisert
Sist oppdatert
KOMMENTAR: Mens debatten om uverdige forhold i eldreomsorgen på sykehjem, blant de hjemmeboende syke og blant de demente raser både blant politikere og den menige mann og kvinne ellers i Norge, er det en rungende taushet blant politikerne i Drammen.
Unntaket er et pinlig innspill fra Miljøpartiets Kari Palm, som selv var en av pådriverne for å legge ned de to demenssykehjemmene Fredhold og Gulskogen. Nå har hun plutselig fått omsorg både for de demente selv og ikke minst for de pårørende. Frekkhetens nådegave kjenner ingen grenser for Miljøpartiet og Kari Palm (bildet) i denne saken og respekten for politikerne i Drammen står i stor fare for å få seg «nok en stor stygg bulk i lakken».
Spørsmålet om miljøpartiets - og Kari Palms troverdighet i Drammenspolitikken kan med god grunn stilles i denne saken. Palm er den samme politikeren som tidligere i vinter annonserte at miljøforkjemperne nok skulle komme sterkere tilbake og demonstrere mot forslaget til ny kommuneplan i Drammen.
- Det måtte bare bli litt varmere i været, sa Palm fra talestolen i kommunestyret i Drammen. For meg er det naturlig å stille spørsmålet om hvilke prinsipper og holdninger Kari Palm og Miljøpartiet driver sin politikk i Drammen etter?
De fleste som leser denne kommentaren har vel fått med seg mitt og tre andres engasjement i saken om nedleggelsen av Fredholt og Gulskogen, og jeg skal ikke bruke denne kommentarplassen til å argumentere videre i den saken.
Den debatten som nå er reist om alle deler av eldreomsorgen i Norge har avdekket skremmende mangler, ikke bare i omsorgen for de demente, men for mennesker med omsorgsbehov i alle aldre i hele det norske samfunnet. Det måtte imidlertid et par Brennpunktreportasjer og et program om Demenskoret til før det store flertallet virkelig har begynt å reagere. Trist, men sant.
Det norske samfunnet har stilltiende, i mange år akseptert, en utarming av og nedskalering av det som kalles omsorg for de eldre. Det som skjer nå er en varslet katastrofe, som svært få av våre politikere, og andre som bestemmer, har tatt innover seg. Det har vært mange fine festtaler. Alle politikerne har snakket om at vi må forberede oss på den store eldrebølgen, uten at de har tatt virkelig tak i problemet. Slik er i Drammen også.
Er politikernes argumentasjon om at syke og svekkede personer skal bo lengst mulig hjemme og få et omsorgstilbud der, en fordekt argumentasjon for å spare penger?
Når folk flest lever lengre, er det vel kanskje ikke så vanskelig å tenke seg at de som blir syke også blir mer alvorlig syke og trenger mer omsorg og pleie enn hva tidligere generasjoner har opplevd. Personlig kan jeg ikke huske når jeg for første gang hørte om at vi ikke har nok personell i helsesektoren, eller at vi manglet sykehjemsplasser.
Likevel har politikerne fortsatt sin ensidige argumentasjon om at vi må bygge ned antall sykehjemsplasser og satse på å bygge ut den hjemmebaserte omsorgstjenesten. Selvfølgelig ønsker alle å bo hjemme lengst mulig, nesten uansett hvor syke vi er, men er det mulig? Svært få har stilt dette spørsmålet fordi debatten da lett lar følelsene ta overhånd i stedet for realiteten.
Er i virkeligheten debatten om det vi kaller eldreomsorg ikke bare en debatt om den enkelte syke eller svekkede eldre, men en debatt om omsorg, trygghet og ikke minst verdighet for alle generasjoner i både Drammen og resten av Norge.
Blir ikke både barnebarn, barn, ektefelle, samboer og resten av den nærmeste familien sterkt berørt dersom bestemor eller bestefar blir syke etter pleietrengende? For ikke å snakke om at stadig flere unge selv blir diagnostisert som demente.
Det kan høres brutalt ut, men jeg tillater meg likevel å stille spørsmålet; Er politikernes argumentasjon om at syke og svekkede personer skal bo lengst mulig hjemme og få et omsorgstilbud der, en fordekt argumentasjon for å spare penger?
Jeg tror ikke et øyeblikk på at hverken administrasjonen i Drammen kommune, politikerne eller de ansatte i helse og omsorgstjenesten i Drammen ønsker å skape dårlige forhold for innbyggerne enten de er unge, middeladrende eller eldre. Likevel viser noen av eksemplene om dårlig omsorg som kommer frem fra tid til annet at det innimellom også er behov for å ta tak i en uheldig kultur som kan få vokse frem blant enkelte ansatt også i denne sektoren.
Drammen er en ingen rik by. Vi har mange store problemer som må løses i tillegg til problemene i eldreomsorgen. Til slutt dreier det seg dessverre om penger og prioriteringer. Jeg har full forståelse for at det ikke er noen enkel oppgave for drammenspolitikerne å prioritere blant de mange viktige oppgavene som står i kø.
Det jeg imidlertid ikke forstår er hvorfor drammenspolitikerne ikke er mer aktive med å forklare innbyggerne de problemene og dilemmaene vi står overfor i kommunen. Forklaringer skaper økt forståelse, ja til og med aksept for vanskelige prioriteringer i enkelte saker.
Min kritikk retter seg særlig mot Arbeiderpartiet i Drammen. Partiet med ordføreren i spissen er totalt usynlig. At partiet på landsbasis er i krise, er ikke god nok grunn til å svare med taushet og usynlighet i Drammen. Også i Drammen handler krisen i Arbeiderpartiet om mer enn dårlige meningsmålinger sentralt. Det store spørsmålet etter min mening, er om Arbeiderpartiet i Drammen er i ferd med å miste troverdighet som styringsparti.
