Ikke mobb kameraten min

MENINGER: Det foregår en debatt i Drammen om lokale trossamfunns meninger (eller uvilje til å si sin meninger) om skeive mennesker. Noen ytrer helt åpent at de «ikke støtter homofili».

Vi har samtidig fått vite i sommer at en firedel av 16- og 17-åringer i Norge med foreldre fra Midtøsten, Vest-Asia og Afrika sier seg enig i påstanden «Homoseksualitet er aldri akseptabelt».

Bakteppet for dette fokuset er det blodige terrorangrepet mot skeive mennesker i juni. Denne grusomme hendelsen kan ha vært toppunktet i en langvarig utvikling: LHBT+-personer er nemlig langt mer utsatt for hatkriminalitet enn heterofile, og tallet på anmeldelser er tredoblet det siste tiåret. Forskning har vist at skeive flyktninger er særlig utsatt for vold, noe som gir tragiske utslag eksempelvis i at folk har slutta på introduksjonsprogrammet på grunn av trusler om vold og homofobisk trakassering.

Det er derfor uforståelig for meg at enkelte ledende lokale stemmer synes å mene at den viktigste kampsaken akkurat nå er andres rett til å ta avstand fra andre menneskers personlige valg eller mene at de aldri er akseptable.

Misforstå meg rett; jeg har tydelig forsvart SIANs rett til å ytre hva de vil innenfor lovens rammer på Strømsø Torg, og jeg vil støtte denne retten like sterkt dersom en ekstrem menighet vil gjøre liknende en demonstrasjon.

Likefullt reagerte jeg skarpt da annen lokalpolitiker kalte kvinner med hijab for «fienden» nylig. Det samme gjør jeg nå når noen mener at andres valg for eget liv «alltid er uakseptabelt». Fordi: Stilltiende aksept av at store mengder av enkelte befolkningsgrupper ikke aksepterer andres valg for eget liv er første steg på veien mot dehumanisering.

Et tema fra vår historie som jeg er særlig opptatt av er hvordan verdens største humanitære katastrofer har kunnet oppstå. Det viktigste fellestrekket for forløpet til de verste folkemordene og etniske rensingene i historien er nettopp dehumanisering: En historiefortelling om at en minoritet ikke er som oss; at de er skitne eller syndige, at de kan takke seg selv for å være marginalisert - og til slutt at vi derfor kan forsvare å behandle disse dårligere enn våre egne.

Det har alltid startet med normalisering av å si nettopp at minoritetens karakteristiske trekk - som seksuell legning - ikke er akseptabel, at man ikke støtter den, eller liknende - gjerne med Bibelen, Koranen eller ytringsfriheten i sin hånd. Det gjentas deretter så mange ganger at det deretter blir en etablert norm eller sannhet. Slik senkes majoritetens terskel for dårligere behandling av minoriteten og aksept av myndighetenes systematisering av dette.

Derfor må vi være årvåkne når ledende personer i lokalsamfunnet trår vannet med å «ikke støtte» eller «ikke akseptere» andre menneskers legning. Responsen fra storsamfunnet på slike holdninger er avgjørende for videre utvikling.

Det kan for eksempel gjøres slik Eivind Knudsen og Jonas Gahr Støre har gjort i sine ytringer i forbindelse med 22. juli, hvor de er tydelige på at muslimske miljøer har et ansvar for å drive holdningsarbeid og jobbe for likeverdig aksept av alle typer norske borgere. Jeg vil rose dem for dette, og støtter deres budskap fullhjertet - akkurat som jeg delte fjorårets meninger om at høyresiden har et ekstra ansvar for å forebygge høyreekstreme holdninger, i lys av terrorhandlingene til blant annet Breivik og Manshaus.

Det er trist å se at den første reaksjonen til mange religiøse ytringer er å innta offerposisjonen - akkurat slik mange på høyresiden gjorde i fjor - i stedet for å ta utfordringen på strak arm og jobbe for at færre ungdommer og voksne ser på sine medborgeres personlige valg og identiteter som «uakseptable».

Det grenser mot patetisk når de samme miljøene og enkelte velmenende støttespillere bruker tros- og religionsfrihet for å avvise dette ansvaret - og står høylydt på barrikadene for å forsvare sin rett til å normalisere slike holdninger fordi de er en del av et trossamfunn.

Jeg er ikke utdannet jurist. Det kan godt hende det er en korrekt tolkning av loven at den gir deg større vern til å mene at andres identitet og levemåte «aldri er akseptabel» som medlem av et trossamfunn. Jeg er derimot politiker. Min jobb er å endre lover, regler og praksis slik at det kan bli bedre for alle menneskene som lever i samfunnet i Drammen og i Norge. Jeg vil motarbeide dette smutthullet om at spesifikke typers organisasjonsmedlemskap gir andre rettigheter til ytring.

For det er klinkende irrelevant om jeg er medlem av Den norske kirke, Venstre eller bare som privatperson hvis jeg sier «det å være muslim er aldri akseptabelt». Det er forkastelig og det bør fordømmes likt uten unnskyldninger uansett avsender. Risikoen for dehumanisering i kjølvannet er den samme.

Den aller mest grunnleggende menneskerettigheten er retten til liv. Denne retten ble fratatt svært mange uskyldige mennesker under Oslo Pride.

Ja - prinsipiell tilnærming er den grunnleggende fornuftige og bør oftest mulig benyttes. I noen helt spesielle tilfeller bør imidlertid prinsippene vike, eksempelvis når andre menneskers trygghet og velvære står i fare. Å forsvare ytringsfriheten innenfor lovens satte rammer mener jeg alltid er riktig.

Å verne en meningsaktør mot hard kritikk av sine ytringer, bare fordi vedkommende tolkes å ha et særskilt vern av loven, mener jeg er misbruk av prinsippene. Da bør andre prinsipper overstyre.

På 90-tallet gikk vi med buttons hvor det sto «Ikke mobb kameraten min». Det trenger ikke være vanskeligere enn dette. Vårt viktigste ansvar som drammensere er å forebygge hatefulle holdninger mot våre medborgere.

Av
Herman Ekle Lund
Gruppeleder, Drammen Venstre

MENINGER: Sylvi Listhaug, Partileder, Fremskrittspartiet

Har det ingen ting med religion å gjøre at en islamist roper «Allahu Akbar» mens han skyter og dreper?