Jon Helgheim (Frp) har nok en gang blitt sentral etter å ha skapt bølger i det politiske landskapet den siste uka

I Norge er det farligere å si noe feil enn å gjøre noe feil

Tom Berntzen
Tom Berntzen Politisk kommentator
Publisert Sist oppdatert

KOMMENTAR: Det begynner å bli et mønster i norsk politikk: Så fort noen reiser et ubehagelig spørsmål, handler debatten plutselig ikke om problemet, men om ordvalget, tonen eller formen. I kommunestyret i Drammen har vi opplevd dette altfor ofte.

I den siste tiden har vi også opplevd dette fenomenet gjennom to klare eksempler i rikspolitikken:

KrFU-leder, Ingrid Olina Hovland, peker på at det kanskje ikke er helt sunt at ettåringer tilbringer store deler av dagen i institusjon/barnehage før de knapt kan snakke. Man kan være enig eller uenig. Men i stedet for en ærlig debatt om småbarn, tilknytning, foreldretid og arbeidsliv, ble hele diskusjonen redusert til moralsk indignasjon over at hun brukte ordet «sykt samfunn».

Så kommer voldsvideoen fra Bergen. Igjen: hoveddebatten blir ikke ungdomsvold/brutalitet, eventuell overrepresentasjon av innvandrerungdom eller hvorfor stadig flere nordmenn opplever utrygghet i det offentlige rom. Nei, fokus blir at leder av justiskomiteen, drammenseren Jon Helgheim fra FrP, delte et dårlig sladdet bilde. Jeg har tidligere vært skeptisk til at Helgheim i kraft av sin stilling delte dette.

Substans kan føre til at folk begynner å stille spørsmål ved utviklingen, ved systemene og ved de politiske prioriteringene som har vært nærmest hellige i årevis

Men det er likevel ikke slik at problemet først oppstår når folk ser virkeligheten. Det er nesten fascinerende hvor fort deler av politikken, kommentariatet og de selvutnevnte ekspertene går i forsvarsmodus når debatten kommer for nær noe ubehagelig. De vil mye heller diskutere stil enn substans. For substans er farlig. Substans kan føre til at folk begynner å stille spørsmål ved utviklingen, ved systemene og ved de politiske prioriteringene som har vært nærmest hellige i årevis.

Derfor får vi denne merkelige refleksen hvor alt som treffer en folkelig nerve stemples som «populisme». Som om det å være opptatt av det vanlige folk faktisk reagerer på, i seg selv er suspekt.

Ordet populisme brukes nå omtrent som et sosialt desinfeksjonsmiddel: Noe man sprayer på meninger man ikke liker for å slippe å møte dem saklig. Det er blitt en hersketeknikk forkledd som intellektualisme.

For hva er egentlig alternativet? Et samfunn hvor politikere bare får diskutere temaer på godkjent språk, i godkjent tone, med godkjente konklusjoner? Det blir ikke mer opplyst av den grunn. Bare mer kunstig.

Det som burde bekymre oss, er hvor mange som aktivt forsøker å hindre debatten i å handle om det saken faktisk gjelder

Det er også noe dypt arrogant i måten enkelte politikere, eksperter og kommentatorer omtaler folkelige reaksjoner på. Når vanlige mennesker reagerer på vold, utrygghet, integrering, familiepolitikk, kulturelle endringer eller sterk prisøkning/rentreoppgang , blir de møtt som om de lider av en slags demokratisk febertilstand som må korrigeres av eksperter og «ansvarlige stemmer».

Men politikk skal ikke være et sterilt seminarrom der bare akademisk- eller politiske korrekte formuleringer er tillatt. Politikk handler om virkelige mennesker, virkelige problemer og ekte følelser. Da kan debatten tidvis bli skarp, ubehagelig og emosjonell. Det tåler et levende demokrati, dersom debattene holder seg til sak og ikke til personangrep eller pseudodebatter om stil og tone.

Det som virkelig burde bekymre oss, er ikke at enkelte politikere sier ting på en spiss måte. Det som burde bekymre oss, er hvor mange som aktivt forsøker å hindre debatten i å handle om det saken faktisk gjelder.
meninger politikk
Powered by Labrador CMS