Bygningen var vernet. Ingen tok vare på den

KOMMENTAR: Denne kommentaren ble skrevet få dager etter at den verneverdige tjenesteboligen ved Drammen sykehus gikk tapt i brann. Kort tid senere ble Drammen rammet av katastrofebrannen på Stenseth. Av respekt for de rammede ble kommentaren lagt til side. Den publiseres nå fordi den handler om et annet spørsmål, hvordan Drammen gjennom mange år har latt viktige kulturminner forfalle, til tapet til slutt blir endelig.

Den gamle tjenerboligen ved Drammen sykehus er ødelagt i brann. Med den er enda en del av Drammens historie gått tapt.

Det er ikke lett å omtale denne brannen som en tragisk hendelse, eller en skandale i forhold til hva som har skjedd på Stenseth. Mange vil nok si at denne hendelsen er en bagatell. Men uten på noen måte å undervurdere tap og sorg hos de involverte i Stensethbrannen, er tapet avtjenerboligen ved Drammen sykehus på vernefeltet en skandale.

Men den virkelige skandalen begynte ikke den dagen bygningen gikk tapt. Den begynte for rundt tjue år siden.

For mens Drammen kommune ga bygningen høy vernestatus, fikk den samtidig stå tom, gjenspikret og forfalle år etter år. Eier var Vestre Viken, et offentlig helseforetak. Kommunen var planmyndighet. Begge visste hvilken kulturhistorisk verdi bygningen hadde.

Likevel skjedde det i praksis ingenting. Hva er egentlig verdien av et vern dersom samfunnet lar bygningen forfalle til den en dag er borte?

Dette handler ikke bare om én bygning. I april i fjor gikk også den historiske sjøboden på Landfalløya opp i røyk. Ifølge Riksantikvaren hadde den svært høy verneverdi. Tre tilsvarende sjøboder står fortsatt igjen.

I Drammen virker det altfor ofte som om vernestatus blir et papirvedtak uten reelt innhold

Det naturlige spørsmålet er om noen har gjort noe for å sikre dem. Har noen lært noe? Eller venter vi bare til neste kulturminne går tapt?

Drammen liker å markedsføre seg som en by med historie og identitet. Likevel har byen gjennom flere tiår mistet en rekke historiske bygninger. Noen er revet. Andre har fått forfallet eller brent ned.

Det mest oppsiktsvekkende er at saken  med tjenerboligen viser at offentlige eiere ikke nødvendigvis er bedre enn private utbyggere når det gjelder å ta vare på kulturarven.

Kritikken rettes ofte mot kommersielle aktører. Her var det et offentlig helseforetak som eide bygningen. Resultatet ble det samme. Like alvorlig er kommunens rolle.

Det holder ikke å vedta vern i en reguleringsplan dersom ingen følger opp vernet i praksis. Et vernevedtak er ikke en utmerkelse. Det er et ansvar. I Drammen virker det altfor ofte som om vernestatus blir et papirvedtak uten reelt innhold.

Det burde bekymre langt flere enn dem som er spesielt opptatt av gamle hus. For når historiske bygninger først er borte, kan de aldri erstattes. Da mister byen litt av sin hukommelse. Litt av sin identitet. Litt av det som gjør Drammen til Drammen.

Derfor handler denne saken om langt mer enn én bygning. Den handler om hvordan en by forvalter sin egen historie.

Når både offentlige eiere og kommunen lar en høyt verneverdig bygning stå og forfalle gjennom to tiår, er det vanskelig å snakke om uflaks. Dette er resultatet av prioriteringer. Eller mangel på prioriteringer.

Det var ikke tapet som kom overraskende. Det overraskende er at ingen grep inn før det var for sent. De gjenværende verneverdige bygningene i Drammen står fortsatt der.

Spørsmålet er om denne byen har tenkt å ta vare på dem. Eller om vi nok en gang skal konstatere verdien av dem først den dagen de er borte.

Akkurat nå har jeg full forståelse for at Drammen kommune og Drammenssamfunnet prioriterer hjelp og bistand til de som er rammet av den ufattelige tragedien på Stenseth. Når vi igjen er tilbake i en mer normal situasjon, håper jeg det også blir rom for å løfte blikket og ta tak i de sakene som kanskje virker mindre akutte, men som like fullt har stor betydning for byen og kommunen vår.