_mobil.png)
 16_9_nett_3.png)
Når heltene velger ulike veier. Hva slags forbilder ønsker vi at norsk fotball skal løfte frem?
KOMMENTAR: Det er ikke ofte jeg lar meg imponere av kjendiser. Men som drammenser må jeg innrømme at jeg kjenner en ekstra stolthet over Martin Ødegaard. Selvfølgelig for det han presterer på fotballbanen, men like mye på grunn av hvordan han fremstår som menneske.
La meg understreke én ting med en gang: Dette er ikke et angrep på Erling Braut Haaland.
Jeg unner både Haaland og Ødegaard all den suksessen de har oppnådd. Begge har arbeidet knallhardt for å komme dit de er. Begge representerer Norge på en måte som gjør oss stolte. Og begge står selvfølgelig fritt til å bruke pengene sine og leve livet akkurat slik de ønsker.
Likevel er det lov å reflektere over hvilke signaler verdens største fotballstjerner sender, særlig til barn og unge.
For mens VG kan fortelle at Erling Braut Haaland stilte på en eksklusiv motevisning i Italia iført et pysjamasantrekk til en pris på over en halv million kroner, valgte Martin Ødegaard å bruke deler av sommeren til å ta båtførerprøven i den norske skjærgården.
Ingen av delene er feil. Men kontrasten er interessant.
For meg er det ingen tvil om hvem som minner meg mest om det beste i norsk idrettskultur
Den ene representerer den globale superstjernekulturen, hvor luksus, mote og eksklusivitet er blitt en del av merkevaren. Den andre fremstår som en verdensstjerne,som fortsatt finner glede i helt vanlige norske sommeropplevelser, der det blant annet inngår det å ta båtførerbeviset. Riktignok har Ødegaard kjøpt seg landsted på Sørlandet til 25 millioner kroner, men dette er langt fra i den høyeste prisklassen i hytteNorge.
Både Ødegaard og Haaland er ekte. Begge er seg selv. Men de representerer ulike idealer. Under sommerens fotball-VM har vi igjen sett hvilke verdier norsk fotball ønsker å løfte fram; Fellesskap. Glede. Samhold. Jord under skoene og bena godt plantet på bakken. Til og med en enkel robåt og et par årer har blitt et symbol på det norske.
Det er flott. Men da melder også spørsmålet seg: Hvordan skal Norges Fotballforbund håndtere spennet mellom verdiene de formidler til hundretusener av barn i breddefotballen og den virkeligheten de største internasjonale stjernene lever i?
Dette er ikke en kritikk av Haaland. Det ville vært både urimelig og urettferdig. Han har aldri bedt om å bli et moralsk forbilde. Han er fotballspiller, ikke prest. Men når millioner av barn har plakaten hans hengende på soveromsveggen, blir han det likevel.
Det samme gjelder Martin Ødegaard. Forskjellen er at de viser fram to ganske forskjellige bilder av hva det vil si å være verdensstjerne. Den ene gjennom glamour og internasjonal kjendiskultur. Den andre gjennom en ro og jordnærhet som mange nordmenn kjenner seg igjen i.
Kanskje er det nettopp dette som blir en av de største verdidebattene norsk fotball og NFF må ta de kommende årene. Selv om en slik debatt er nærmere oss alle, og derfor kan være vanskeligere å ta enn et oppgjør med den mektige FIFA-presidenten Infantino?
For norsk breddefotball bygger fortsatt på dugnad, inkludering, likhet og fellesskap. Det er disse verdiene foreldre, trenere og frivillige forsøker å gi videre til neste generasjon. Da er det også naturlig å spørre hvilke forbilder som best speiler akkurat disse verdiene.
Svaret trenger ikke være enten Haaland eller Ødegaard. Begge har sin plass. Men for meg er det ingen tvil om hvem som minner meg mest om det beste i norsk idrettskultur.
Det handler ikke om prislappen på klærne. Det handler om hvilke spor et menneske setter etter seg. Og akkurat der mener jeg Martin Ødegaard er i en klasse for seg selv.
